A s h t o n
"Nei."
Begge stirrer på meg, en av dem Engel og den andre Demon, som om jeg er den merkeligste skapningen her. Luke ser en blanding av forvirret og bekymret ut - det får ham til å ligne et barn. Hodet ligger såvidt på skakke, nesten ikke merkbart, og det gylne håret i krøller rundt pannen. Hadde det ikke vært for samtaleemnet, hadde jeg antakelig slått ned Demonen her og nå bare for å fortsette der vi slapp før han på dramatisk vis avbrøt.
Calum, på den andre siden, ser ut som om han nettopp misset en viktig punch-line fra et dødelig TV-program, og nå prøver å sette sammen hva i huleste det er som foregår. Øynene er en blading av forvirring og underholdning, med de mørke pupillene skiftende fra meg og til Luke igjen.
"Av alle her, trodde jeg du ville være den første som trodde på det," innrømmer Calum, og det er lett å se at han faktisk er overrasket.
Selvfølgelig er han det. Handlingene mine overrasker alltid noen - inkludert meg selv.
Luke ser på meg som om han ikke vet hvem jeg er. Det er som blikket han sendte meg den gangen ved bilen på nytt igjen, hvor han virket en smule redd for meg. Den eneste forskjellen er at jeg da klarte å se en annen vei, men nå er det umulig å se på noe annet enn paret med havblå øyne.
Knyttneven min knyter seg sammen i en ball, og finner raskt veien til lommene for å skjule det.
"Det spiller ingen rolle, uansett. Han er død," mumler jeg mellom sammenbitte tenner.
Begge stirrer på meg. Jeg merker magen min knyte seg.
"Du... Du vet ikke...," stammer Luke, og ser raskt på Calum. I et øyeblikk bare stirrer de to motsettende rasene på hverandre, og ser ut til å føre en eller annen stum samtale.
Jeg rynker pannen. Hva er det som foregår mellom de to, egentlig? Hvorfor stoler Luke på denne fyren? Han er en Demon. De skal hate hverandre, hvorfor snakker de i det hele tatt om meg?
Calum er den som tar ordet. Setningen kommer rett som den er, null bortforklaringer eller dempende begynnelser. "Ashton....Faren din overlevde."
Kanskje jeg bare ser det for meg, men i mine øyne raser hele leiligheten sammen i løpet av korte sekunder. Enda ikke en sjel har rørt seg i virkeligheten, kunne rommet like gjerne vært satt på fyr.
Det er ikke sant.
Demonen ser et øyeblikk på meg, før blikket vandrer til Luke. I noen lange sekunder virker det som han måler situasjonen, før han til slutt konkluderer: "Jeg overlater dette til dere to, jeg." Og det er det før jeg ser ham forsvinne inn på kjøkkenet.
I samme sekund han er borte, mister jeg det. Fingrene løper gjennom håret imens følelsen av angst bygger seg sakte opp i meg. En lang rekke med med minner skyller over meg som en flodbølge, og i et øyeblikk er jeg overbevist om at jeg kommer til å drukne i den.
Han kan ikke være i live. Det er umulig.
Luke står rett ovenfor meg, fremdeles forvirret, bekymret og redd, men likevel strekker han ut hånden. Den streifer kinnet mitt. Jeg lukker øynene.
"Ashton-"
Jeg rister på hodet. "Det kan ikke stemme."
YOU ARE READING
Kaos, Krig, Kjærlighet
Fanfiction[bxb, lashton] Luke Hemmings har alltid visst at han er en elendig engel. Han hadde derfor aldri sett for seg at han ville få et oppdrag, men ettersom alt han trenger å gjøre er å hjelpe en harmløs niåring, hvor galt kan det gå? Ashton Irwin prøver...
