Kaos, Krig, Kjærlighet

34 | Jeg drar ikke uten Ashton

L u k e

Verden kommer gradvis tilbake. Noen rister meg i skuldrene, og først er blikket fullstendig uklart og tankene vanskelig å gripe tak i, før bildet endelig faller på plass; Calum. Han rister meg i skuldrene og gjentar de samme ordene gang på gang;

"Michael er utenfor. Finn ham og løp i sikkerhet."

Blikket mitt flakker over hele rommet. En hylle er fullstendig knust. En vakt ligger bevisstløs på gulvet, kniven han tidligere holdt i hånden nå i Calums hender i stedet. Med en gang jeg får øye på den er det som om kroppen kommer på de siste minuttene, for brått er smerten så overveldende at blikket blir slørete igjen.

"Jeg... Drar ikke uten Ashton," presser jeg ut av meg. "Hvor er han?"

"Han er her," svarer Calum, uten å forklare hvor han mener. "Men du kan knapt stå. Kom deg ut, Luke."

Jeg rister på hodet, men det får en hodepine til å slå seg sammen med resten av alt som gjør vondt til jeg knapt enser forskjellen. T-skjorten min er våt og klistrer seg inntil huden, og da jeg ser ned prøver jeg å late som om det er rødvin, men det skjuler ikke lukten av metall.

"Hvor er..." Men jeg får øye på ham før jeg i det hele tatt er ferdig med setningen, for han er i andre enden av rommet. Han står oppreist, og noe svart kryper oppover huden i armene som flammer av mørke. Foran ham er Caige, og jeg hører Ashton si noe, men enser ikke hva. Alt jeg enser er at Caige sine never er knyttet; Ashtons er åpne.

Calum følger blikket mitt. "Han ba meg få deg ut herfra," sier han sakte.

Han har rett — jeg kan knapt stå — men jeg kjemper meg opp på beina likevel. "Jeg kan ikke forlate ham her alene."

Et langt sukk forlater Calum, men han nikker motvillig. "Michael prøver å finne hjelp. Det er vakter i hele huset, så jeg kommer til å gå ut herfra og prøve å holde dem unna, okay?" Han ser på meg med et blikk fult av tvil, men han rekker meg kniven likevel. "Jeg kan ikke hjelpe med Caige; kreftene mine tillater det ikke. Men jeg kan holde vaktene unna."

Han sier ikke noe mer før han forsvinner vekk derfra. Han beveger seg så fort at jeg ikke klarer å henge med, alt jeg ser er en svart skygge som forlater rommet, etterfulgt av flere brak utenfra. Jeg fokuserer på Ashton igjen, som fremdeles ikke har knyttet nevene, enda Caige er på vei mot ham.

Det er unormalt kaldt i rommet. Først antar jeg at det kommer av Caige, men sakte innser jeg at det er Ashton. Måten han står med håndflatene utover gjør det åpenbart hva han har tenkt til. Han er halvt demon, men han har selv sagt at han ikke føler noe overnaturlig lenger, at han ikke vet hvordan han utnytter det. Likevel er det tydelig på ham nå at han har tenkt til det, for det mørke i hendene hans beveger seg som bølger, nedover denne gangen, mot fingertuppene igjen, som om det er på vei ut.

Jeg beveger meg mot begge to, men det går sakte. Hvert skritt er tungt og all smerten er nesten overveldende. Fingrene mine er klemt rundt skaftet på kniven så hardt at det gjør vondt.

"Du kan ikke kontrollere det," hører jeg Caige si. Han har ikke lagt merke til meg, og det har ikke Ashton heller.

Men rommet er blitt så kaldt at jeg tror han kan kontrollere det. Han retter hendene fremover og til tross for at blikket mitt er utydelig, kan jeg se hvordan Caige rygger tilbake. Han tar seg til nakken, som begynner og bli svart den også. Ashton er ikke en gang nær ham, og likevel står han med hendene som om han klemmer til, og Caige slipper fra seg en gispende, harkende lyd.

Han kommer til å drepe ham hvis han fortsetter. Jeg kan ikke forklare hvordan, men en del av meg vet at hvis han lyktes med å drepe Caige denne gangen, vil jeg miste ham for alltid. Han vil aldri bli Ashton igjen etterpå; jeg så det i tårene hans for et øyeblikk siden, jeg har sett det hver gang han har smilt til meg når det bare har vært oss to, jeg har følt det hver gang han er i nærheten av meg. Han er ikke en morder, og likevel kommer han til å drepe Caige nå, og hendene hans kommer alltid til å forbli svarte i etterkant.

Panikken velter opp i meg, men Ashton stopper av seg selv. Innen det tidspunktet er Caige sitt ansikt allerede blått, og han synker ned på kne da han endelig gisper etter pusten. Ashton rygger sjokkert unna; det er skrevet i hele ansiktet hans at han ikke visste hva han er i stand til. Han ser på faren som om synet av at han er på kne, sekunder fra å dø, er mer skremmende enn synet av ham med knyttet neve.

Ashtons ansikt er hvitt, og skrekk fyller blikket hans. Jeg kan se hva han tenker; noen sekunder til, så ville han ha vært død.

Da Caige reiser seg igjen er sinnet hans så stort at jeg kan føle det. Hvert hår på armene mine står til værs, og selve luften ses ut til å fylles av det. Ashton selv står bare like stille, munnen hans åpen i sjokk, imens han stirrer på sine egne hender.

Caige nærmer seg ham igjen. Jeg kjenner hele kroppen fylles av panikk, og navnet hans triller ut av meg før jeg får stoppet det. "Ashton!"

Han skvetter til og ser opp på meg, men Caige er rett foran ham. Han har ikke tid til å dukke unna nå, og jeg vet at han vet det selv. Han ser direkte på Caige og uttrykket i ansiktet hans brenner seg inn i hukommelsen min; han ser liten ut, nesten uforstående, men øynene hviler på Caige med gjenkjennelse, som om han har ventet på at det skulle komme.

For noen dager siden nektet han å fortelle meg noe om Caige, men jeg vet straks alt jeg trenger å vite, bare fra det blikket. Med ett er det åpenbart at Engler kan føle hat.

Jeg løper med alt jeg har, kniven framfor meg som et spyd. Før jeg i det hele tatt er nære noen av dem, har jeg allerede kastet den. I det som føles som langstrakte sekunder bare svever den gjennom luften, før den endelig treffer målet.

Caige strekker hånden tilbake. Den var tidligere hevet bak ham, lignende en baseballspiller klar til å slå, men nå holder han den bare foran sitt eget ansikt. Han stirrer på den i totalt sjokk, for knivspissen borer seg gjennom håndflaten, og en tynn stripe blod renner nedover armen hans.

Fargen på det er svart.

Hvis han ikke hadde nølt så lenge, ville han kanskje ha klart å angripe igjen. Men før han kommer så langt lyder det stemmer fra inngangen inn til rommet, og jeg får øye på en horde av mennesker; hver eneste vakt i huset, en håndfull personer jeg ikke kjenner igjen, Michael, Calum og enda en person, men denne gangen en jeg vet hvem er:

Det er dommeren som nektet å tro på Ashton, dommeren som for så sent som noen dager siden dømte ham til døden.

Og han ser rett på Caige.

a/n
fullstendig urelatert men jeg fikk nettopp en kylling?? En levende, liten kylling? Så jeg har naturligvis kalt den Timon, etter Timon og Pumbaa, og jeg følte for å dele dette. Jeg vil dø for Timon.

Anyways nå er det bare et par kapitler igjen, så i løpet av neste uke eller den etter burde alt være publisert. So thats exciting

- Amalie