Kaos, Krig, Kjærlighet

31 | Jeg elsker deg

L u k e

Det var Calums idé. Så snart Michael kviknet til — som tok en stund, helt til Calum ble lei og veltet et glass vann over hodet på ham — fikk han oss opp nok en gang. Å snike seg inn uten Ashton er betydelig lettere, for vi trenger ikke snike oss inn over hodet. Jeg og Michael vandrer inn hovedinngangen, og Calum smetter inn den andre. Ikke en eneste vakt ser ut til å finne det mistenksomt, og det at jeg er personen fra rettsaken, er det visst ingen som fikk med seg.

"Har vi egentlig noen plan?" Spør Michael omsider, da vi alle tre står innenfor og ser utover byen. "For det fungerte ikke så bra sist."

"Vi får bare lete," mumler Calum. "Det er ikke sikkert han er her, engang."

Blikket mitt flakker over de nærliggende bygningene. Banker, cafeer, butikker. Hvis Ashton er ute etter Caige, vil vi bli nødt til å spore ned Caige først. Problemet er at jeg ikke vet hvor han vanligvis oppholder seg.

"Vel, huset hans er vel mest sannsynlig," sier jeg. "Det er vel stort sett derfra Caige jobber."

Michael klapper hendene sammen. "Flott, la oss bare vandre inn til huset til lederen. Det er jo ikke sånn at noen vil spørre hva søren vi driver med."

Jeg biter meg i leppa. Dette er en elendig idé, men hvilke alternativer har vi?

"Dere kunne jo... Kommet på en distraksjon?"

Demonen og engelen foran meg ser skeptisk på hverandre. "Varetekt var ikke så gøy," sier Calum.

"Men selve distraksjonen var ikke så verst," legger Michael til. "Altså, man kan ikke si annet enn at vi er et bra team."

Calum smiler. Det overrasker meg i grunn å se en demon smile på en måte som ikke er falsk. Han ser genuint ut til å være i bedre humør når han snakker med Michael, som om de har en eller annen form for kommunikasjon jeg ikke helt forstår meg på.

"Distraksjonen var ikke så verst," sier Calum seg enig i. "Okay. Vi kan distrahere vaktene. Men er du sikker på at det er så lurt å snike seg inn der alene?"

Jeg retter blikket i retningen av Caige sitt hus. Det er definitivt en idiotisk plan. Likevel hører jeg meg selv svare; "Hvis teorien vår er riktig, er jeg ikke alene. Ashton er der jo."

Både Calum og Michael nøler, men til slutt går de med på det begge to. De forsvinner ute av syne nesten umiddelbart, og alt jeg hører er latteren deres idet de løper avgårde inn i skyggene.

Jeg blir stående og se mot huset, vinduet som leder mot det som pleide å være rommet hans. I årevis har jeg gått rundt, rett under det, uten å være klar over at han antakeligvis satt der inne et sted i samme øyeblikk. Han har knapt fortalt meg hva som foregikk innenfor de vinduene, og likevel vrenger magen min seg ved tanken, en slags boblende, varm følelse som jeg til slutt innser hva er.

Hat. Følelsen jeg ikke skal kunne merke, følelsen de alltid prøver å dytte langt inn i deg og late som om den ikke eksisterer. Engler skal ikke kunne hate, og likevel er det åpenbart at det er det dette er. Hele livet har jeg blitt fortalt at det er galt å hate, at hvert ord Caige sier er loven selv. Ikke still spørsmål. Ikke tvil. Og fremfor alt, ikke si noe imot.

Noe flimrer innenfor det nærmeste vinduet - vinduet inn til rommet hans, som ellers er fullstendig mørkt. Det varer bare i et millisekund, og likevel er jeg overbevist om at jeg så noe bevege seg innenfor.

Jeg aner ikke hva som går av meg, hvilket dødsønske som får meg til å bevege meg, men beina spurter av seg selv. Jeg løper mot vinduet uten å tenke over konsekvensene. Det er i andre etasje, så å komme seg opp dit viser seg å være mye mer vanskelig enn jeg så for meg. Jeg ender opp med å måtte heve meg opp etter armene, vel vitende om at dette er å bryte loven, at jeg kan bli arrestert for mindre. Et sted i bakhodet faller det meg inn at det vil være mye vanskeligere å komme seg ut igjen, men jeg dytter realisasjonen vekk.