Kaos, Krig, Kjærlighet

6 | Vil du ha mere te?

A s h t o n

Å ha en Engel på kjøkkenet mitt som lager te, var ille nok i seg selv - nå står en Engel i stua mi og messer formler på latin.

Jeg sa til ham at jeg ville være på kjøkkenet. Sånn teoretisk sett, er jeg det også - i hvert fall kroppen min, selv om hodet er halvveis ute gjennom dørsprekken, som gjør at jeg såvidt kan skimte den blonde gutten.

Han fortalte meg at han ble nervøs, hvilket gjør meg nervøs. Jeg bare sier det, hvis den fyren sier noe feil og ender opp med å sette hele rommet på fyr, kommer jeg til å slå fyren så hardt ned i bakken at han ender opp i Helvette.

Han lukker øynene når han snakker. De blonde lokkene ligger over pannen i krøller, og han står med håndflatene rettet utover, som om han inviterer noen inn i en klem. Jeg har aldri gjort noe liknende, åpenbart, men jeg vet likevel at det er sånn Engler får kreftene sine, selv om jeg nå innser at det ser litt ut som om vi klemmer luften.

De. Jeg mener de.

I Lukes håndflate dukker det opp en due. Det gjør alltid det når Engler kontakter andre nedenfra, men det overrasker meg likevel hver gang. Det sies at det jeg bevitner er noe av det mest nydelige du kan se - jeg innser der, stående halvveis ute av døren til et falleferdig kjøkken, at jeg er ganske sikker på at det er sant.

Fuglen er på sett og vis ikke levende, men den er ikke død heller. Det er egentlig ikke en fugl, men kraften som befinner seg i luften rundt oss er i stand til å forme seg som en hver type liv, i hvert fall for en liten stund. Hvis Luke ikke sier noe feil, vil duen forsvinne innen noen korte sekunder, og senere dukke opp til hvem nå han prøver å kontakte med beskjeden hans. Hvis han feiler, vil duen mest sannsynlig sprenge i luften og drepe oss begge to.

Han lyser. Jeg er nesten helt overbevist om at han står der og lyser. Kanskje hjernen min har begynt å hallusinere, for jeg er temmelig sikker på at det vanligvis ikke skjer. Jeg må være helt latterlig, men å se ham stå der, med hendene utstrakt og noe som ser ut som et aldri så lite smil på leppene... Engel blir på en måte ikke nok for å beskrive ham i dette øyeblikket.

Duen forsvinner, noe som fører til at Luke umiddelbart slår øynene opp, og i noen sekunder kan jeg sverge på at de gløder. Deretter innser jeg at jeg står her, fullt synlig, så med en klumsete manøver skvetter jeg tilbake på kjøkkenet og fortsetter med det jeg drev med før jeg bestemte meg for å se på.

Luke dukker opp korte sekunder etterpå. Han ser sliten ut, og jeg kan ikke akkurat si jeg klandrer fyren; det han nettopp gjorde er krevende, selv for en fullvoksen Engel. Jeg har ingen anelse hvor gammel Luke er, delvis fordi Engler ikke regner alder på samme måte som dødelige, men han må være ganske ung. Å klare å kontakte noen når han står i en helt annen verden uten årevis med trening, er egentlig jævlig imponerende.

Han bare stirrer på meg, før han nesten smiler. Bevegelsen gir ham smilehull, og jeg kan ikke stoppe meg selv fra å igjen tenke at det rett og slett er urettferdig hvor distraherende Engler skal ha lov til å bli. De kan latin, de har vinger - hvorfor skal de absolutt ha utseendet med seg også?

"Har du... Har du laget te?" Utbryter Luke, og overraskelsen i stemmen hans er nesten irriterende. Ærlig talt, jeg kan da lage te, selv om jeg ikke er en Engel med superkrefter.

"Ja, jeg vet hvor utmattende det er og jeg bare... Nei, jeg vet ikke, jeg kjedet meg," mumler jeg, og etter å se Lukes smil vokse, legger jeg til med et grynt: "Bare hold kjeft og drikk den."