Kaos, Krig, Kjærlighet

26 | Nærmere enn aldri før

A s h t o n

Hodet spinner. Jeg hører stemmen til Amon i bakgrunnen, lav bakgrunnsstøy i et hode som allerede bråker fra før av, og all lyden er nok til å gjøre meg kvalm. I tankene er alt jeg fokuserer på et par med blå øyne - ikke Amons, som er tomme og døde, men Lukes, som er blå og varme på samme tid. Blå var aldri en varm farge før jeg så hans, og nå er alt jeg klarer å forbinde med dem hvordan de så ut da jeg antakeligvis—forhåpentligvis—knuste hjertet hans så nylig som for noen få timer siden. Blikket hans er alt jeg ser hver gang jeg lukker øynene, men det var den rette tingen å gjøre, må ha vært den rette tingen å gjøre, for et knust hjerte er fremdeles et bankende et, og med meg kunne jeg ikke ha garantert ham dét en gang.

Men ikke noe av dette stopper meg fra å føle meg ødelagt, som om han var den siste biten som holdt resten av meg sammen, og bitene nå sakte faller fra hverandre. Det er vanskelig å puste, tenke, fokusere på noe annet enn det paret med blå øyne, og det tar derfor Amon nærmere fem forsøk på å si navnet mitt før jeg rives ut av tankene.

"Har du i det hele tatt hørt et ord jeg har sagt den siste halvtimen?" Spør han meg. Stemmen hans virker død, som om hvert tonefall bare er presset inn der for å gjøre stemmen hans mer menneskelig. Han høres ut som en maskin som er designet for å virke som om den kan føle noe, enda innsiden er kald.

Jeg presser leppene i et sarkastisk smil, men selv det gjør vondt i munnvikene. "Jeg har ikke hørt et ord du har sagt de siste tre timene, faktisk," svarer jeg, men klarer ikke riste følelsene av meg. Jeg prøver å presse ansiktet til å være følelsesløst, men basert på underholdningen i Amons øyne å dømme, har jeg feilet.

"Jeg sa at jeg selvsagt ikke kan gjøre deg til en Demon bare sånn uten videre. Jeg må ha noe igjen for det," gjentar han.

"Og å få meg til å dytte vekk alle som noensinne har sett ut til å takle meg, det var ikke nok for deg?"

Han ser ikke imponert ut, men han smiler likevel. Han smiler hele tiden, noe som gjør meg ukomfortabel - det er som å se noen dytte sjakkbrikken over spillebrettet når de vet at de er i ferd med å vinne.

"Åh, slutt å synes synd på deg selv. Når alt kommer til alt, var det egentlig ikke så fryktelig mange som delte den egenskapen, var det vel?" Han smiler tilfreds, før han nikker mot døren vi står foran. "Det er en leilighet. Den er riktig nok liten, men den har det meste, og du har ingenting. Den er ikke din, så hold den ryddig, for det er jeg som eier den og jeg hater rot."

Jeg ser mot døren, og han legger raskt til, i tonen som om det skulle ha vært en punch-line i en vits: "Og jo, forresten, vi er mindre enn en mil unna den gamle leiligheten din."

Jeg stivner umiddelbart. "Hva?" Renner det automatisk ut av meg. Mindre enn en mil? Jeg kunne ha gått dit. Jeg kunne ha gitt blaffen i alt dette, og løpt tilbake og satset på at, mot alle odds, Luke er der. Jeg kunne ha tryglet om tilgivelse—

Og ødelagt livet hans.

Amon gliser. I et øyeblikk er jeg sikker på at han ikke gjør annet enn å teste meg, så derfor rister jeg det av meg. Luke er tryggere uten meg, og selv om den tanken ikke kommer til å stoppe meg fra å tenke på ham, kan jeg ikke la meg selv nærme meg ham igjen. Jeg kommer bare til å dra ham med meg inn i det rotet jeg kaller et liv og ødelegge hans eget i samme slengen. Jeg var ikke ment til å ha noen, elske noen, føle noe. Jeg var ment til dette, å dytte folk unna, å dra meg selv inn i mer trøbbel fordi det er det eneste jeg noensinne har kjent. Jeg er kanskje bare halvt demon, men en del av meg har alltid visst at jeg dypt inne er mer demon enn engel, og det har ingenting med blodet i årene mine å gjøre.