Kaos, Krig, Kjærlighet

30 | Der alt gikk galt

L u k e

Jeg drar i tauene til håndleddene er såre, men til min skuffelse, slipper de ikke taket selv etter at Amon er slått i svime. Det tar meg nærmere tre kvarter å slite meg ut av dem, og innen den tid har uroligheten steget opptil flere hakk. Ikke bare for at Demonen skal våkne - enda det ser lite trolig ut, basert på alt blodet å dømme - men mest av alt for Ashton.

Jeg prøver likevel å svelge den, dytte den ned så langt at jeg klarer å fokusere på enklere oppgaver, som å få tauene til å løsne. Hadde jeg vært flinkere på skolen, kunne jeg sikkert ha lært meg en eller annen formel for situasjoner som dette, men i stedet bruker jeg dyrebar tid på å slite og dra til tauet endelig slipper taket. Med tre kvarters forsprang, hvem vet hvor langt Ashton kan ha løpt unna?

Jeg ser meg rundt i leiligheten hans, som er fullstendig ødelagt. Max finnes det ikke spor av, som kanskje er like greit. Michael ser ut til å ha blitt slått bevisstløs, for jeg roper etter ham talløse ganger, men får ingen svar, ikke noe annet enn lyden av min egen stemme som reflekteres av veggene.

En lyd bak meg får meg til å skvette til. Jeg har ikke noen våpen, ikke en sjans til å forsvare meg, og likevel spinner jeg rundt umiddelbart, en aldri så liten del av meg nesten i forventning om å se Ashton igjen.

Synet som møter meg er noe helt annet - mørkt hår. Skinnjakke. Solbrun hud, en gange ukarakteristisk for det han er - Demon.

Kanskje Engler ikke skal føle sinne, men jeg er ganske sikker på at det er det følelsen som fyller meg er. Det rister i hele meg, hver eneste urolige tanke samles i et stort utbrudd av anklagelser.

"Calum," kommenterer jeg høyt. Kanskje det er bra jeg ikke kan banne, for jeg ville garantert ha gjort det nå. "Du sa at jeg kunne stole på Val. Alt dette er din feil! Ashton er borte på grunn av deg, og nå har Michael besvimt, og jeg aner ikke hvor Max er heller og det ligger en bevisstløs Demon på stuegulvet og--"

Calum gjør ikke annet enn å stå og se på, men stemmen min dør ut automatisk likevel. Han rører seg knapt, men ansiktet hans er fylt med anger.

Tror han liksom det er nok? Hadde det ikke vært for ham, hadde ikke Ashton dratt i utgangspunktet. Alt var fint før han kom. Verden var kanskje på kanten av krig, men jeg hadde i det minste fremdeles Ashton.

Calum trekker pusten. Jeg føler på meg at han er i ferd med å si noe, men avbryter før han i det hele tatt har sjansen. "Jeg er ikke interessert i å snakke med deg."

Selvsagt spiller det ingen rolle for Calum, for han sier det likevel. "Du tror sikkert at jeg lyver fordi jeg er en Demon, men jeg mener det virkelig - jeg beklager. Jeg trodde jeg kunne stole på ham. Helt ærlig."

"Calum," avbryter jeg igjen. "Jeg vil ikke se deg igjen. Noensinne."

Han veiver med armene i overgivelse. "Jeg prøver å unnskylde, okay? Jeg har ikke mye trening i det, men vil du i det minste la meg prøve?"

Jeg sier ingenting, noe han tydeligvis tolker som et ja. Han sukker enda en gang, langt og dramatisk, før han drar en hånd gjennom rufsete, mørkt hår og åpner munnen. "Hør, jeg vil det samme som deg. Jeg er demon selv, men vi har ikke et samfunn på samme måte som dere har. Caige, og alle som følger ham, er ute etter å skape et på bekostning av engler. De vil ikke bare opprette et samfunn, de vil ta over deres. De fleste av oss er ikke enige med dem, og jeg trodde helt ærlig at Val var smart nok til å innse at det er galskap. Jeg tok feil."

"Spiller det noen rolle hva du tenkte?" Glefser jeg. "Det er for sent. Du hørte ham selv - han er borte."

Calum ser genuint forvirret ut. "Hva snakker du om?"

Jeg veiver med en hånd rettet mot den falleferdige leiligheten, og først nå ser Calum ut til å virkelig innse scenen han nettopp vandret inn i. "Ashton er borte."

Calum stirrer på meg så lenge at jeg lurer på om han i det hele tatt fremdeles er her mentalt. Etter mange sekunder med stillhet sier han endelig: "Demonen. Hvor er han?"

Jeg nikker mot stua, der Amon fremdeles ligger - forhåpentligvis. Med mindre han har våknet.

Calum ser målrettet mot dørkarmen inn til stuen. "Husker du at Ashton svimte av før vi dro gjennom portalen?"

Hvordan kan jeg glemme det? Jeg husker fremdeles hver detalj av ansiktet hans, hvordan det skiftet totalt.

"Demoner kan manipulere deg. Få deg til å se syner. Jeg tipper Amon dro Ashton ut av virkeligheten for å snakke med ham på tomannshånd. Skal jeg vedde, ville det ha vært på at hva nå han sa, fikk det Ashton til å ville stikke av." Han smiler nesten. "Vet du hva jeg tror? Jeg tror Amon nevnte noe om deg, og plantet inn idéen om at Ashton gjør det riktige for deg hvis han løper vekk i stedet for å bli."

Alt jeg gjør er å stirre olmt i luften framfor meg. Hver eneste en av sansene mine er dobbelt så sløv som vanlig, som om verden går i sakte film.

Problemet er at den gjør ikke det. Verden går like fort som den alltid gjør, og et eller annet sted er Ashton og kommer seg lenger og lenger vekk for hvert sekund, mens jeg står her med begge beina plantet i gulvet som en eller annen potteplante. Like nytteløst som en eller annen fordømt potteplante som får gutten han er forelsket i til å nesten slå en annen til døden bare fordi han er for håpløs til å gjøre noe som helst selv.

Jeg skulle ønske jeg var sterkere, at tårene ikke begynte å velte opp i meg bare ved tanken på hele situasjonen, men jeg knekker sammen likevel. Det bygger seg opp gradvis, et slags langsomt, kvelende hikst som vokser oppover halsen til jeg ikke lenger klarer å tenke over annet enn øynene hans da han snudde seg vekk og gikk. Og bare minnet om det er nok til å få tårene til å komme veltende ut, til å renne nedover ansiktet mitt i tykke stier før de treffer Ashtons gulv med korte mellomrom.

Til min overraskelse går Calum nærmere meg. Calum, som liksom ikke skal være i stand til å føle empati. Calum, som jeg burde være rasende på, men jeg likevel innser at jeg i grunn er litt lettet over at er her.

"Vi skal finne ham," sier han sakte, nesten som om han prøver å være trøstende.

"Hvordan?" Stemmen min høres ynkelig ut. Jeg klarer knapt å presse den ut.

"Først må vi komme oss vekk herfra. Amon kan våkne når som helst, og når han innser at Max er borte...."

Kommer han antakeligvis til å drepe alt innen rekkevidde, fullfører jeg i hodet.

Likevel forstår jeg ikke hva slags plan han i det hele tatt kan ha. Hvordan sporer man en som ikke vil bli funnet?

"Har du noen anelse om hvor Ashton kan ha stukket av?" hører jeg Calum spørre. Jeg er i ferd med å trekke på skuldrene, men noe i meg stopper meg fra å gjøre det helt enda.

Jeg vet ikke om mange steder Ashton kan ha noen tilknytning til. Jeg har nesten bare sett ham i sin egen leilighet, eller på skolen, men der har han ingen grunn til å være. Men hele årsaken til at ting begynte å gå galt skjedde rett før vi dro gjennom Calums portal.

...Da han fikk vite at faren hans er i live.

"Calum," sier jeg nølende. "Ashton er halvt demon...Betyr det at han også kan lage portaler?"

Calum rynker pannen. "Jeg antar det, men hvis du tenker på Himmelen nå, så gir det ikke mening at han ville ha dratt dit. Han har ingenting igjen der." Han stopper opp. "Vel, én ting igjen... Men han er ikke så dum, er han?"

Jeg vet hvilken éne ting han snakker om — Caige — og tanken får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

Det er bare en måte å løse dette på, sa han rett før han dro.

"Jo," hører jeg meg selv si. "Jeg tror han er akkurat så dum."