Kaos, Krig, Kjærlighet

21 | Det du virkelig er ute etter

A s h t o n

Lukes rives vekk. Jeg er ganske sikker på at han roper, men jeg kan ikke høre ham. Jeg klarer ikke høre noe som helst.

Du er motbydelig. Det er ikke en gang han som sa det, og likevel føles det nesten som det. Virkelighetens Luke er kanskje for snill til å si det, men hvorfor skulle han ikke tenke det, om det er sannheten? Handlingene mine var motbydelige. Hvis jeg utførte dem, vil ikke det si at jeg også er det?

En kjøkkenkniv. Jeg kan fremdeles se den om jeg lukker øynene, dekket av blod som stadig rant nedover fingrene mine. Nok en gang har jeg lyst til å kaste opp, men det er vakter rundt meg overalt. De griper tak i meg og haler meg med seg, til tross for at tankene mine er så langt unna at jeg knapt føler meg tilstede.

Hvordan kunne du?

Jeg burde ha visst at dette ville skje. Amon hintet tross alt om det, og likevel tillot jeg meg selv å håpe at dette ville være nok. Nå som jeg dras ut av rettssalen, virker det lille håpet jeg hadde bare naivt.

De fører meg til en celle, og magen min knyter seg automatisk. Det er den samme cellen jeg var i rett etter at jeg ble tatt sist, og som den gangen er absolutt alt hvitt. Veggen, gulvet og taket smelter sammen, og det skarpe lyset får det hele til å virke som et hvitt, blennende ingenting.

De dytter meg inn, og denne gangen gjør jeg ikke en gang et forsøk på å løpe. Jeg vet allerede at det er nytteløst.

Døren smeller igjen bak meg, og ryggen min finner veien til den før jeg synker ned til gulvet.

"Unnskyld," hvisker jeg ut i luften. Jeg lukker øynene og merker den samme følelsen av å bli dratt ut av virkeligheten, den prikkende, kalde følelsen av Amons nærvær. Likevel retter jeg ikke blikket opp, enda jeg vet at om jeg hadde det, ville jeg ha sett noe helt annet enn rommet jeg virkelig er i.

"Tjuefire timer igjen," hører jeg han si. "Det var da et søtt forsøk, men du trodde vel ikke at det ville fungere?"

"Gå vekk," mumler jeg inn i hendene mine. Amon bare ler til svar.

"Dette er i grunn bare din feil," fortsetter han. "Du visste vel selv, dypt inne, hva frykten din egentlig er? Og likevel dro du Luke med deg hit. Hvor tror du de har gjort av ham, forresten? Arresteres han bare, eller henrettes han også?" Han humrer, og blikket mitt retter seg endelig opp mot ham.

"De gjør ingenting, for han har ikke gjort noe galt."

Amon gliser. Hele han er så fargeløs, og enda han åpenbart er sterk nok til å nå tankene mine selv i en fengselcelle, noterer jeg meg hvordan han flimrer. Stemmen han høres også langt unna.

Den er likevel øredøvende når han sier "Jeg fortalte deg at du ville sette ham i fare. Nå vet hele rådet at han har assosiert seg med deg — de hater ham sikkert allerede, og det er din feil."

Først nå legger jeg merke til hvor vi er. Av alle steder, har han dratt meg med inn på faren min sitt gamle kjøkken.

Han smiler da han ser at jeg kjenner meg igjen og nikker mot veggen bak meg. "Fine kjøkkenkniver. Litt for sløve, kanskje."

Jeg nekter å snu meg. "Hva vil du?" Glefser jeg i stedet. "Jeg er dødsdømt. Hva er poenget med å kontakte meg?"

Han spaserer rundt i rommet, tilsynelatende i et godt humør. Fingrene hans løper over kjøkkenbenken med rolige, kalkulerte bevegelser. "Du vet vel at Luke kommer til å gjøre alt han kan for å få deg fri," sier han med et flir. "Han er latterlig desperat etter deg."

"Han kommer ikke til å lyktes," motsier jeg.

"Kanskje." Amon tar en av kjøkkenknivene ned fra veggen og inspiserer den nøye. Deretter retter han den mot meg på samme måten et barn ville ha gjort med en lekepistol, et flir på de røde leppene. "Og kanskje ikke."

Jeg hater å se på ham spasere rundt som om det er en scene. Faren min var så godt som aldri på kjøkkenet. Dette var mitt sted. Så hvorfor forsøker han å ta det fra meg nå?

"Du vet at det alltid vil være sånn," fortsetter han. "Hva enn du gjør, går det utover Luke. Englerasen vil aldri tilgi deg — hvis du lar deg selv assosieres med Luke, vil de ikke tilgi ham heller."

Jeg lukker øynene. Kanskje, hvis jeg konsentrerer meg hardt nok, kan jeg overgå hva nå som gir Amon evnen til å dra meg ut av virkeligheten på denne måten. Jeg vil heller tilbake til cellen, for enda jeg hater den, er alle steder bedre enn her.

Han setter knivspissen i kjøkkenbenken og retter øynene mot meg. "Så her er et forslag: gjør det du burde ha gjort fra starten av, og forlat Luke. Han har det bedre uten deg, og det vet du. Så kan du heller fokusere på det du virkelig er ute etter."

Jeg ser tvilende på ham. "Og hva er det?"

Han gliser. "Caige."

Mistanke fyller hele meg. "Hva får du ut av dette? Hvilken side er du i det hele tatt på?"

"Side? Jeg er ikke på noen side. Jeg bare liker drama," sier han, og likevel vet jeg at det er en løgn. Han prøver å føre meg til Caige, tenker jeg. Faren min har sikkert sendt ham selv.

Men hvorfor? Han hater meg. Hvis han ikke gjorde det før, gjør han det i hvert fall nå. Så hvorfor prøve å overtale meg til å se ham?

Jeg ser usikkert mot Amon, som åpenbart tror jeg har falt for løgnen. Han har kanskje løyet til meg, men er det ikke noe sannhet i det han sier også? Er det ikke fremdeles en del av meg som er ute etter Caige?

Hva enn du gjør, går det utover Luke. Jeg brakte ham hit. Jeg har fått hele rasen hans til å hate ham. Jeg klarte ikke en gang å fullføre det vi kom hit for, og Amon har åpenbart rett i at englerasen aldri vil tilgi meg. Det faktum at jeg i det hele tatt er i en celle nå, beviser det. Selv hvis Luke noensinne ville ha lyktes i å få meg ut herfra, vil det si at han blir nødt til å kaste fra seg hele rasen sin, alt som gjør ham til en engel.

Og hvis Rådet ikke tror på meg, vil det si at ingenting står mellom Caige og hele englerasen. Mellom Caige og Luke.

Så kanskje Amon jobber med faren min, kanskje dette er en felle, men hvis den fører meg til Caige...

Jeg har feilet én gang.

Jeg feiler ikke igjen.

Jeg slikker meg på leppene. "Hva må jeg gjøre?"

a/n
"Side? I am on nobody's side, because nobody is on my side, little orc"