Choices

Meet Amanda

Beklager såååå mye at jeg ikke har vært mer aktiv!!! Jeg er helt ny her på Wattpad og egentlig litt usikker på om det er min greie... Tusen takk for kommentarer og slikt, det gjør at jeg får lyst til å skrive igjen!❤️

Jeg våknet av en våt klut plutselig ble klasket mot pannen min og jeg stønnet. "Oj, gjorde jeg det for hardt?" Hørte jeg en urolig stemme som jeg kjente igjen med en gang. Jeg åpnet øynene og så rett inn i Amandas brune øyne. Det bredde seg et digert smil i ansiktet hennes, noe som fikk meg til å le. "Du er våken!" Ropte hun.

Jeg reiste meg opp i senga og så meg rundt. "Hvordan i helvete havnet jeg her?" Spurte jeg forvirret. Amanda hoppet opp i sykesengen. "Vet du hvem det var som tok deg til sykehuset?" Jeg fikk med et en ubehagelig følelse i magen og rødmet. "Lukas!" Hvinte hun. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg la meg ned igjen og tok dyna over hodet. Jeg kunne føle det nysgjerrige blikket hennes igjennom den. "Johanna? Går det bra?" Spurte hun. Jeg følte meg ikke lenger særlig varm så det var vel et godt tegn. "Herregud, Joey, du skremte han virkelig vettu! Han trodde du fikk hjertesvikt eller noe!" Jeg stakk hodet opp igjen. "Han trodde hva?" Spurte jeg og lo en litt hul latter. Amanda så litt betenksomt på meg. "Du besvimte av alt for høy feber, Joey. Foreldrene dine er på vei." Hun flyttet blikket fra meg og ut av vinduet til høyre. "- med Lukas." La hun til. "Hvorfor med Lukas?" Mumlet jeg litt misfornøyd. Ikke det at jeg ikke likte han, det var mer det at jeg ikke turte å se han i ansiktet etter alt som har skjedd. Han måtte tro at jeg var en utrolig svak og idiotisk jente. Som ikke kunne klare seg selv. "De sa at de ville at du skulle takke personlig til han." Jeg stønnet høyt. Hvorfor skulle mamma og pappa alltid være så frampå? Liksom...? Akkurat i det øyeblikket åpnet døren seg og et sekund var jeg redd på at Lukas skulle komme inn døra, men istedenfor kom en diger mann. Han hadde lang hvit frakk og så ut som en veldig typisk lege. "Så du er våken?" Sa han og sendte meg et kort smil. Jeg nikket litt sjenert. Amanda gikk bort til legen og tok tak i hånden hans. "Hei! Jeg er Amanda Collins, BFF-en til Joey!" Sa hun bestemt. "Akkurat..." Sa han og smilte litt forvirret. Amanda derimot var i hvertfall frampå, noe jeg kanskje burde lære litt av. "Jeg fikk en sms av Lukas, en gutt på skolen om at Johanna hadde besvimt og derfor fortet jeg meg så fort som mulig hit til sykehuset!" Legen nikket. "Så bra at det finnes slike som deg." Han så litt merkelig på henne en stund før han snudde seg mot meg. "Ja, du føler deg bedre?" "Ja! Æh... Jeg vet ikke hva som gikk av meg, egentlig.." Svarte jeg og sendte han et beskjedent smil. "Så vidt jeg har hørt besvimte du da du hadde en gutt hjemme hos deg?" Jeg rødmet. "Jeg besvimte av høy feber." Sa jeg raskt. Jeg ville ikke at det skulle høre ut som noe annet. Amanda fniste.

"Jaja, det vet jeg, vi fant ut det over hvor varm du var." Mumlet han og gikk bort mot et hvitt bord i hjørnet. Det lå masse papirer i pene hauger og krus fylt opp med blyanter. Han tok opp noen papirer og myste ned på de. "Æhm.. Hvor lenge har jeg har jeg vært borte?" Spurte jeg. "Ikke så lenge.." Sa han. "Du heter Mellander, sant?" Jeg nikket. "Jeg tror du har noen gjester, kan de komme inn?" Jeg nikket igjen og kjente at den vonde magefølelsen buldret seg opp i meg. "Da henter jeg de." Sa han og gikk ut døra. Jeg ble sittende stivt å stirre ut i ingenting da Amanda plutselig brakte meg tilbake fra tankene mine. "Det går fint, bare si tusen takk og gi han en liten klem, så er alt glemt og dere kan fortsette som om dette aldri hadde skjedd." Hun hoppet opp i sengen min igjen. "Ikke sant?" La hun til og skulte opp på meg. "Må jeg gi han en klem...?" Spurte jeg og hun lo høyt. "Selvfølgelig!"

Døren gikk opp og det første jeg så var pappa, etterfulgt av mamma med et beskymringsfullt ansiktsuttrykk og så Lukas...