Choices

The truth

"Lukas! Kan du forklare hvorfor det er et bilde av deg i avisa under tittelen Innbrudd?!" Sa jeg høyt inn i mobilen. Det tok en stund før han svarte. "Johanna, det.. Jeg kan ikke snakke om dette over mobil, la oss møtes et sted og snakke om det, ok?" Sa han. Jeg kunne høre at han var litt stresset over hvordan jeg reagerte, men hva hadde han trodd? At jeg skulle smile og si: "så bra at du har fått deg en hobby!"

"Møtes i skogen der jeg bor.." Sa han mumlende. Jeg skjønte ikke hvorfor han kalte det "der jeg bor" for vi bodde i ca. samme strøk.

"Okay, Amanda og Zelda blir med og." Mumlet jeg og skjøv noen hårstrå vekk fra ansiktet.

"Hva?! Johanna, du vet at.."

"Jeg vet, men de er her, så jeg kan ikke bare sende de hjem etter denne telefonsamtalen og si at alt er okay! Tro meg, så dumme er de ikke.."

Jeg kunne høre han sukke tungt i den andre enden. "Javel.. Kl. 16 ved den store steinen." Mumlet han mørkt. Den store steinen var kjent i området. - historier har blitt fortalt om at den hadde noe å gjøre med greske guder, men det er sikkert noe noen bare har funnet på.

"En ting til Lukas."

"Ja?"

"Du må være ærlig."

----------------------------------------------

Vi gikk bortover gata i retningen skogen der vi skulle møte Lukas. Jeg var utrolig nysgjerrig og litt redd for hva Lukas hadde blandet seg inn i. Hva om det var noe virkelig farlig?

"Tror du Logan liker krøllete hår? Eller skal jeg rette det i morgen synes du?" Sa Amanda bak meg. Jeg ristet på hodet. "Jeg elsker håret ditt og jeg er sikker på at han gjør det også." Sa jeg og smilte. Hun gjengjelde et takknemlig smil. Bak oss lusket Zelda drømmende i sin egen verden. "Sett opp farten, Z." Ropte Amanda irritert. "Og fokuser litt mer.."

Klokka var ti på fire og jeg håpet vi ikke måtte bli stående lenge å vente på han. "Jeg har aldri vært her før..." Mumlet Zelda like drømmende. Jeg bet meg selv i leppa. "Du vet, Amanda har et poeng." Sa jeg småirritert. Hvordan kunne Zelda være både drømmende, gammeldags, høflig, irriterende, dum og frekk på samme tid?!

Vi sto ved den store steinen og så oss om. Kort tid etter så vi Lukas gå med raske skritt i vår retning. "Heeeeeei Luuuuukas!" Sang Zelda høyt og glad. Han hadde bare på seg jeans og t-skjorte og det så ganske kaldt ut. Jeg kunne se de sterke armene hans og den muskuløse kroppen hans tydelig og alt i alt så han veldig frisk og sterk ut. Det var bare ansiktet hans som hadde et litt trist preg. Amanda kom bort og gav Lukas en klem, hun hvisket noe i øret hans, noe som vekte nysgerrigheten på ny i meg. Var det mulig å lure på så mye på en gang?

"Fortell." Sa jeg og satte meg på den store steinen. Lukas så først på Amanda, så på meg, så Zelda og så tilbake på meg igjen. Jeg sendte han et kom-igjen-da blikk og han klødde seg i nakken. "Du.. Dere skjønner.." Begynte han.

"Dere må tenke på at jeg ikke har peiling på hva som har skjedd." Skjøt Amanda inn. "Ikke jeg heller.." Sa Zelda. Ansiktsutrykket til Lukas var halvveis fortvilet og halvveis forvirret. Jeg syntes litt synd på han, men sannheten må jo frem..

"Innbruddet.. Jeg.. Jeg trengte pengene."

Sa satte han seg ned på en stubbe og la hodet i hendene. "Vent. Har du stjålet noe?" Spurte Zelda. Jeg klarte så vidt å ikke himle med øynene. Hun begynte å gå meg på nervene. "Men hva med politiet?" Spurte Amanda. "Hva trengte du penger til?" Spurte jeg. Han så opp på oss med de skinnende grønne øynene og jeg fikk en kriblende følelse i magen. "Svar da." Mumlet jeg.

"Det er komplisert." Sa han. "Fortell likevel," sa jeg og dro beina opp under meg.

"Han skylte meg penger, så det var jo egentlig ikke å stjele. -bare å ta det som var ment til meg. Dere skjønner... Han som eier butikken selger stjålne ting som han setter høyere pris på enn de vanligvis ville kostet. Det kan være alt fra små ringer til svære statuer. Jeg stjal noen smykker for litt siden fra en annen butikk..."

"Vent, du gjorde hva?!" Utbrøt jeg.

"Johanna, la oss bare høre hele historien og så kommentere etterpå, k?" Sa Amanda og satte seg ned hun og på en gammel trestamme. "Det var det tyveriet jeg så i avisen ved seven-eleven, sant?" Spurte jeg lavt. Lukas nikket.

"Vel, disse smykkene var visst veldig verdifulle.. Og jeg solgte de til han mannen for å få penger. Dessverre nektet han og betale meg den prisen jeg fortjente så til slutt tok han de bare og slang meg ut på gata. Jeg ble utrolig forbannet og ville få pengene for de smykkene. Derfor brøt jeg meg inn."

Jeg ble sittende og tenke over historien. Før hadde han fortalt at han gjorde dette for faren sin. Kunne han ikke snakke med ham? Jeg turte ikke å spørre tilfelle han ikke ville Amanda og Zelda skulle vite det om faren hans. Det blir og røpe litt mye.

"Hvorfor stjal du de smykkene i det hele tatt?" Spurte Zelda. Lukas bet seg selv i leppa. "Fordi han trengte penger." Sa jeg fort. Svaret ville jo innebære faren hans ikke sant?

"Du har problemer, vet du at hele politistyrken er på jakt etter gjerningsmannen? Og i tillegg vet de hvordan du ser ut!" Sa Zelda.

Jeg så at Lukas ikke likte å høre det, han skakket på hodet og så ned på hendene sine som han knuget hardt sammen. Bak ryggen min rev og slet jeg i den grønne mosen, litt fordi jeg tenkte på hva alt dette ville føre med seg, men også fordi Zelda var så uforutsigbar. Det var første dagen jeg møtte henne, og hun har allerede fått vite en veldig viktig hemlighet. Hvis hun ikke kan holde den vil det skape enorme problemer for Lukas. "...Og jeg skjønner ikke hvordan du kan holde på med noe sånt, det er jo ulovlig!"

"Hold kjeft Zelda!!" Skrek Amanda og jeg skvatt litt der jeg satt. "Tror du han ikke vet alt det der?!" Jeg skottet bort på Zelda, hun satt helt urørlig og møtte Amanda med et rolig blikk. "Tror du han synes det er hyggelig og oppmuntrende og høre på hvor lett han kan bli tatt av politiet og hvor ulovlig det er?!" Skrek hun. "Amanda. Det går bra." Sa jeg. Amanda ble stille og rev blikket vekk fra Zelda. "Hun skjønner jo ingenting!" Sa hun irritert.

Lukas så trist på oss. "Jeg vet ikke hva jeg gjør når det gjelder politiet... Kan dere hjelpe meg og ikke bli tatt?" Han sendte oss et bedende blikk og jeg nikket kort. "Selvfølgelig..."

Ok.. Så hva synes dere?😉(litt usikker)