Choices

I'll go with you

Jeg løp ut i regnet med den drit-tunge sekken hengende etter. Det hadde blitt enda mer tåke, mer regn, mer slaskete og luften var svært tett.

Jeg løp bortover veien, framfor meg kunne jeg så vidt skimte Lukas. "Lukas!!" Da jeg kom nærmere så jeg at han lente seg mot gjerdet ved veien og det så ut som om han hadde ventet lenge.

"det tok tid." Mumlet han surt.

Jeg så forvirret på han. "Hva mener du?"

"Vi har dårlig tid, og jeg ventet her bare for å fortelle deg at du må gå tilbake." Sa han og så på meg med et ansiktsutrykk han aldri hadde vist meg før. Streng, bestemt og kanskje.. Beskymret?

"Jeg skjønner ingenting, har Zelda fortalt deg alt?" Spurte jeg.

Han nikket. "Ja, og du kan ikke være med meg."

"Hvorfor ikke?" Sa jeg og prøvde å reflektere ansiktsutrykket hans.

"Fordi du kan havne i skikkelig trøbbel! Og da mener jeg skikkelig trøbbel." Sa Lukas.

"Du da? Du kommer i hvertfall til å få trøbbel!" Mumlet jeg.

Han nikket kort. "Ja, men trøbbel er noe jeg har vokst opp med, omtrent."

"Så hvorfor skaffe deg mer?" Sa jeg og hentet frem mobilen fra lomma.

"Du mener ikke at jeg skal gå frem til onkel blå og ramse opp alle forbrytelsene jeg har gjort?!"

Jeg smilte skjevt. "Relax. Det jeg mener er egentlig at jeg ikke lar deg havne i stikken alene." Det ble stille og Lukas så litt forvirret på meg. Han stønnet, så seg rundt, slo ut med armene og gjorde all mulig merkelige bevegelser når man ikke har noe spesielt å si.

Jeg kunne ikke annet enn å skjule et smil.

"Men jeg vil ikke at du skal ødelegge livet ditt på grunn av meg!!" Lo han halvhjertet. Jeg gryntet irritert.

"Bullshit." Mumlet jeg.

Han så overrasket på meg. "Du vet du aldri kan leve et normalt tenåringsliv hvis du blir med meg!? Vi måtte flytte hele tiden de første årene, for å ikke snakke om... Nei, det blir for mye."

Han så ned i bakken og holdt armene rundt hodet. Det så ut til at alt sammen gikk han på nervene.

Jeg smilte, gikk fram og plantet et kyss på leppene hans. Det så ut til å berolige han. "Johanna." Sa han og tok tak i hånden min. "Vær så snill, du kommer til å angre, jeg lover deg."

Jeg ristet på hodet. "Vedde?"

Han svarte ikke på spørsmålet mitt. "Hvor mye er klokka?" "Kvart på elleve.." Sa jeg.

Han tok tak i hånden min og dro meg av gårde. "Javel! Men vi må forte oss!" Sa han oppgitt og vi begge løp bortover veien i regnet.

Det er ikke så lett å bli kvitt meg, skjønner du, Luke! :)

•••

Sorry for kort kapittel..

Kommenter og vote så kommer neste del raskere!😊😊😊😊😊❤️❤️❤️