Choices

A way back to him

Mike fulgte meg hjem med en gang jeg hadde kommet ut av skifterommet, i mine gamle, behagelige klær. Han hadde beklaget fryktelig på at han ikke kom tidligere og jeg hadde sagt flere ganger at det gikk fint. "Jason er ikke alltid han selv! Han er.. Hva skal jeg si..?" "Du behøver ikke si noe." Sa jeg og smilte. Han gjengjelde smilet. Det var ikke så langt hjem til Mina's hus og da vi kom fram omfavnet Mike meg. "Jeg håper at du og Lukas blir sammen igjen..." Sa han. "Takk, Mike." Sa jeg og han gikk. Da han hadde rundet hjørnet gikk jeg inn i leiligheten. "Vi har kjøpt et nytt sted å bo!!" Ropte Mamma glad og kom fram til meg. Jeg smilte. "Så bra! Æh.. Hvor er det?" "Ikke så langt herfra. Det er et hvitt hus med en stooooor hage!!" Hun hørtes så oppstilt ut og glad. "Så bra!" Sa jeg og fniste. Mina kom fram til meg og gav meg en klem. "Jeg ser ikke til så mye av deg, hvordan går det med Lukas?" Jeg kremtet og satte fram et fake smil. "Okey.. Jeg mener, vi er bare venner." Mina så litt merkelig på meg, så gikk hun tilbake til pappa som satt på dataen(hvor mange ganger hadde jeg ikke sett han der?).

Jeg gikk inn på rommet og lukket døren. Jeg fikk lyst til å gråte igjen, men det ville ikke endre noenting, uansett. Hvis jeg virkelig ville ha han tilbake måtte jeg gjøre noe. -og han var jo så lei seg, så det er vel ikke så vanskelig å få han tilbake, er det? Jeg søkte opp Lukas på kontaktlista. -og ringte han.

Pip... Pip... Pip... Personen du prøver å nå har enten slått av mobiltelefonen eller er ikke tilgjengelig, vennligst legg igjen en beskjed etter pipetonen... Piiiiip...

"Hei, det er Johanna. Please ring meg tilbake, det er noe jeg må snakke med deg om! Noe viktig!"

Jeg stirret på mobilen en stund før jeg la den på nattbordet. Jeg grep et donaldblad og begynte å skumlese(jeg syntes donald er ganske gøy så... Ja.

Så ringte det i mobilen og jeg kastet meg etter den og trykket på: "svar" "hallo?" Det var Lukas. "Hei... Jeg må bare si.. Unnskyld." Sa jeg. Det ble stille i den andre enden. "Hallo?" "Ja, jeg er her.." Han hørtes dyster ut. "Og.. Det at jeg slo opp med deg, det mente jeg ikke!" "Jeg har savnet deg veldig.." Sa han og det brast en kort og lettet latter ut av meg. "Jeg og!! Eller jeg mener, jeg har savnet deg også!" Jeg lo igjen for jeg følte at jeg var på vei til å bli sammen med han igjen.

"- men Johanna... Jeg lurer på om det er så lurt å bli sammen igjen... Jeg har virkelig lyst til det, altså! Men jeg vil ikke ha en kjæreste som er usikker på forholdet. Det blir bare.. rart." Det sterke håpet i meg sluknet med ett. "Men.. Jeg er sikker!" Sa jeg høyt. "Kan jeg spørre deg hvorfor du først slo opp med meg?" Jeg bet meg selv i leppa og følte det bli varmere og varmere i rommet. "Fordi Amanda var forelsket i deg." Sa jeg. Nok en gang, stillhet. "Var?" Spurte han nysgjerrig.

"Var, er. - jeg vet ikke?!" Sa jeg fortvilet. "Slapp av, Johanna, det går bra, vet du! Jeg.. Er veldig glad i deg.. Og hvis du er sikker på dette så vil jeg gjerne bli sammen med deg igjen!" Jeg hikstet høyt, både av lykkelighet, lettelse og fortvilelse. "Ja! Ja, jeg vil bli sammen med deg!" Sa jeg høyt. Han lo i andre enden, (Gud så fin latter). "Johanna! Det høres ut som om du har holdt på å dø, bare denne uka!" Sa han.

Ja, og det gjorde jeg. Innvendig! Men nå er jeg sammen med Lukas igjen. Han kan hjelpe meg med Jason. Amanda derimot har jeg ikke peiling på hva jeg skal gjøre med... Men det kommer til å ordne seg!

(Kanskje...?)