Choices

Surprise

Ja, som dere har kanskje sett så har jeg byttet tittel og forside på boken. Jeg følte at det ble bedre slik i forhold til handlingen som etterhvert blir tydeligere! Takk igjen for alt!

I bilen på vei hjem var det helt stille. Bortsett fra radioen som hele tiden summet på lav lyd. Det var mamma som kjørte til en forandring, og pappa var på mobilen. Jeg tenkte på alt det som hadde skjedd. Og på det Lukas hadde sagt.

"Mamma, hva skal vi i morgen?" Spurte jeg. Mamma så på meg i bakspeilet og smilte. "På dagen skal vi ikke noe spesielt, men på kvelden har jeg invitert noen venner av oss på middag. - Inkludert Lukas og hans familie, som takk for det han gjorde!" Jeg stønnet. "Men vi har jo sagt takk til han!!?" Jeg sa det så høyt at mamma skvatt litt i setet og pappa kikket opp fra mobilen.

"De kommer, vi kan ikke trekke det tilbake nå, selv om du liker det eller ikke." Sa han og så var samtalen over og alt jeg kunne gjøre var å akseptere det.

----------------------------------------------

Dagen etter:

Det var en og en halv time til gjestene skulle komme. Det vil si, mamma og pappas venner pluss Lukas og hans familie. Jeg måtte finne noe fint å ha på meg til den store kvelden. Ikke at den var så himla stor, men jeg kunne ikke ta på meg hva som helst heller. Jeg brukte kanskje en time på og rote rundt i skapet mitt, og til slutt så fant jeg det jeg lette etter. Det var en lyseblå, luftig bluse og et kort settsittende kjørt i fargen svart. Pluss et par enkle gulløredobber, jeg vet ikke om de er ekte, sannsynligvis ikke, men jeg likte de.

Da det bare var et kvarter til de kom hadde jeg ikke så mye å gjøre. Derfor endte det med at jeg ble stående foran speilet og gre håret mitt selv om det ikke hadde noen floker. Det var passe langt og blondt. Mamma hadde alltid sagt at det hadde en spesiell glans som ingen andre hadde. Jeg vet ikke, for meg så det ganske vanlig ut.

Mamma stakk hodet inn døra. "Hei vennen, går det bra?" Jeg nikket og tok ikke blikket vekk fra speilet. "Du er ikke varm, er du?" Mamma hadde spurt meg om det minst fem ganger i dag. Jeg ristet på hodet. "Nei mamma, jeg har det fint."

Så ringte det på døra og jeg skvatt. Kunne det være at Lukas kom nå? Eller var det noen av de andre gjestene? Jeg løp ut fra rommet mitt og forbi mamma, men ble stående bom rett foran døra. "Men så åpne døra, da!" Sa mamma og lo. Jeg sendte henne et irritert blikk før jeg gjorde som hun sa. Og der sto han. Han hadde det samme brune håret, de grønne øyene hans og det varme smilet. Bak han sto det en høy mann med et vennlig utseende. Jeg gjettet at det var faren hans. "Kom inn!" Ropte mamma bak meg. Jeg nikket svakt og gjestene gikk inn. "Jeg hørte hele historien Jenny, hvordan har hun det?" Sa faren til Lukas, som om jeg ikke kunne svare selv. Lukas smilte til meg før han gikk i retning rommet mitt. Sånn helt uten videre. "Hallo? Du kan ikke bare gå inn der!" Sa jeg uten og tenke meg om ordentlig. Han stoppet. "Sant det, jenter er vel ganske følsomme når det gjelder rommene dems?"

"Du kan gå inn, jeg ville bare at du skulle spørre først." Sa jeg og gikk etter han. Han lo og ristet svakt på hodet. "Dere jenter er rare." Da jeg ikke svarte la han til: "javel, kan jeg gå inn?"

Jeg fniste. "Jada!" Og han gikk inn. Da jeg kom inn satt han allerede i sengen min og jeg rødmet svakt. Jeg var ikke akkurat vandt med å ha gutter på rommet mitt. Også var det Lukas da...

"Det er fint her." Sa han og så seg rundt. Jeg gjorde det jeg også for å være sikker på at jeg hadde husket å rydde sammen alle klærne mine. Tenk om han hadde oppdaget en av BH-ene mine?? Ikke det at det var så ille, i tanke på alt det som hadde skjedd.

Han så rart på meg. "Er du sikker på at du har blitt frisk?" Jeg nikket og smilte vennlig. "Det er bra, Jeg var litt beskymret!" Sa han og gliste. Så så han plutselig forvirret ut. Det så ut som om han tenkte igjennom det han hadde sagt. Så rødmet han og jeg ante ikke hvor mye jeg forsto han. Hvor mange ganger hadde ikke jeg rødmet som et helvete?? "Du behøver ikke være beskymret for meg!" Sa jeg og lo. Han så litt tvilsomt opp på meg, før han smilte bredt.

Tanten min, Mina kom inn på rommet mitt. "Neimen hei, Johanna! Deg har jeg ikke sett på lenge!" Nei, det var en stund siden sist. "Miiiina!" Ropte jeg og gav henne en diger klem. Mina var den kuleste og snilleste personen jeg kjente. Hun hadde lysebrunt, kort hår og blågrønne øyne. Hun var noe for seg selv. "Hei!" Sa hun til Lukas og han reiste seg fort opp og gikk fram til henne. "Lukas" sa han og ristet hånden hennes. "Hyggelig, jeg er Mina, Johannas tante." Hun smilte varmt til han.

Det var da vi hørte sirener og Lukas slapp brått hånden til Mina. Jeg gikk bort til vinduet. "Sikkert en eller annen godterityv!" Sa jeg og lo. Sirenene ble enda høyere og Mina gliste. "Vet du hva, Johanna? Jeg har utdannet meg til politi!" Jeg snudde meg brått. Noe så himla kult! "Virkelig!?" Hun nikket og tok opp et lite kort som hun holdt høyt i været. "Jeg skal begynne på mandag!" Hun var utrolig stolt, og jeg skjønte henne. Tenk å måtte jage kriminelle langt inn i byen. Gå i trange og mørke smug for å skygge en skummel type. Det krevde mot.

Jeg snudde meg mot Lukas. "Er ikke det kult? Hun er politi!" Han hadde ryggen til meg. "Lukas?" Langsomt begynte han og riste på hodet. Så snudde han seg og viste fram et så fake smil som til og med jeg kunne merke ikke var ekte. "Ja.. Det er kult, det!"

Plutselig var det noen som rev opp døra til rommet mitt. Det var pappa og han så stresset ut. "Kom! Det er best dere blir med ut."