Choices

He promised

Friminuttet var et kaos. Alle ville hilse på de nye elevene, spesielt Logan og Felix. Zelda derimot sto litt forvirret borte i et hjørne. Jeg gikk bort til henne. "Hei!" Sa jeg og smilte. Hun smilte tilbake. "Hei! Jeg heter Zelda" sa hun og rakte frem hånden. Jeg flirte over det snille og litt forvirrede utrykket hennes. "Jeg vet, du sa det i timen." Sa jeg. Hånden sank og smilet falnet litt. "Jeg heter Johanna." Sa jeg og satte meg ned på trappa til skolebygget. "Hyggelig." Sa hun. Det var et eller annet veldig morsomt med Zelda, hun virket så gammeldags og høflig. "Så.. Bor du her i nærheten?" Spurte jeg for å få i gang noe. Hun nikket og pekte rett frem. Foran oss, rett på andre siden av skolegården var det et rødt hus med passe stor hage. Jeg hadde alltid syntes synd på de som bodde der, siden når guttene spilte fotball kom ballen alltid minst en gang over på eiendommen dems hver gang. En gang hadde Mike knust et vindu der også. Så Zelda bodde der? "Åh.. Så nærme?" Mumlet jeg. Hun nikket igjen. "Hvor bor du?" Sa hun. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare, for teknisk sett hadde jeg ikke et sted jeg kunne kalle hjem. Ikke enda i hvertfall. "Litt rundt omkring." Svarte jeg istedenfor. "Hm.." Sa hun og satte seg ned hun og. Der satt vi en stund og så på folk som gikk forbi. Logan, Jason, Mike, Brandon, Nail og noen flere gutter spilte fotball. Jeg kunne ikke se Lukas noen steder. Amanda sto og så i vår rettning fra andre siden av skolegården. Jeg bestemte meg for å vinke. "Amanda! Kom hit!" Ropte jeg. Amanda så seg litt rundt, så kom hun bort til oss, merkelig nok. -hun som pleide å ignorere meg totalt. "Hei.." Sa hun lavt. Hun hadde røde skinn og øynene hennes var blanke, men hun så ikke lei seg ut, snarere tror jeg aldri jeg hadde sett henne så lykkelig. "Er det noe?" Spurte jeg. Hun ristet først på hodet, så nikket hun. Jeg kikket bort på Zelda, hun så nysgjerrig på Amanda. Jeg var like nysgjerrig selv. "Er det noe du vil snakke om?" Spurte Zelda forsiktig. "Fortell da!" Sa jeg og smilte. "Logan.. Sa at jeg var.. pen.." Hvisket hun. Jeg ble stående og stirre sjokkert på Amanda. "Sååå... Bra!" Sa jeg til slutt. Hun nikket. Så begynte hun å gråte stille og jeg la en hånd på skulderen hennes. "Amanda.. Det er bra! Det er supert," hun ristet på hodet som et lite barn. "Det er ikke det, jeg.. Jeg sa ingenting! Jeg sa ikke takk en gang! Jeg klarte det ikke!" Ropte hun og tårer strømmet på. Jeg visste ikke at noen kunne føle så mye for en person på så kort tid, dette må være rekord. Jeg gav henne en klem. "Det går bra, Amanda. Slutt og gråt.." Zelda smilte litt. "Han gir ikke opp på drømmejenta bare fordi hun glemte å si takk!" Sa hun. Amanda så på henne og lo. "Tusen takk, Zelda! Jeg.. Jeg er veldig glad for at du sa det.." Hun slapp meg og ga en klem til Zelda. Jeg ble stående litt paff. Amanda snudde seg mot meg igjen. "Det beste er.. At vi kan bli venner igjen!" Sa hun og smilte stort. "Har dere vært uvenner?" Spurte Zelda. Jeg ristet på hodet. "Nei, egentlig ikke.." Sa jeg og sendte henne et lite smil. "Er det du den Johanna-en som har hatt sex med en Lukas?" Sa hun og jeg stivnet. Så. Fort. Ok, hun er IKKE så høflig som jeg trodde hun var.

"Hvem har fortalt deg det?" Sa jeg litt stivt. Amanda så på meg med et rart blikk. "Æh.. Ikke akkurat det jeg hadde forventet av deg, Johanna." Sa hun og så skeptisk på meg. "Jenna, hun jenta med masse sminke og Felix" sa Zelda og smilte. Jeg lo en nervøs latter(min tur gitt). "Kaaaan vi snakke om noe annet??" Amanda sukket. "Javel, den ene overaskelsen etter den andre. Jeg blir med deg hjem i dag så forteller du hele driten." Sa hun. Zelda nikket og viste frem de perfekte tennene sine. "Jeg blir med!" Sa hun. Gud, var vi allerede bestevenner?

"Hjemme!!" Ropte jeg og slang sekken på gulvet foran meg. Ingen svarte. "Hjeeeeeemme!!" Ropte jeg igjen mens jeg kastet fra meg skoene i hjørnet og puttet mobilen i baklomma. "Ingen hjemme?" Sa Zelda og stakk hodet inn døra. "Ser ikke sånn ut.." Sa Amanda og dyttet seg forbi meg og løp inn på kjøkkenet. "Er det ikke litt uhøflig og bare brase inn på kjøkkenet ditt?" Spurte Zelda og satte seg ned for å knyte opp skolissene. "Nope, er vandt til det." Mumlet jeg. Jeg kunne ikke bestemme meg hva slags personlighet Zelda hadde. "Dere har ikke melk!" Ropte Amanda skuffet fra kjøkkenet. Jeg løp inn. "Serr?!" Gispet jeg. Vi har alltid elsket melk, det er noe som bare ligger i oss, ikke spør.

"Da får jeg drikke juice, daaa.." Sa Amanda og tok ut juice-kartongen. "Du har aldri vært her før, men likevel visste du med en gang hvor kjøkkenet var!" Sa jeg og lo. Hun nikket og gliste. "Jeg elsker mat og drikke!" Sa hun bare. Zelda kom inn med en avis. "Denne lå ved døra.." Sa hun og holdt den opp. "Åh.. Jeg så den ikke. Hit a!" Sa jeg og holdt opp hendene. Poenget var at hun skulle kaste den til meg, men hun så ikke ut til å ta den. Hun gikk stille over gulvet og la den på bordet foran meg. Amanda fikk latterkrampe og jeg måtte streve hardt for å ikke bryte ut i latter jeg og. Zelda så uforstående på oss.

Da jeg hadde klart å roe meg ned tok jeg en titt på avisen. Det sto noe om et innbrudd. "Hei dere! Et innbrudd.." Sa jeg og så nedover siden.

AFTENPOSTEN

Innbrudd i juvelbutikken "Gulltopp" natt til i går. Overvåkningskameraet fanget et litt forskrudd bilde av gjerningsmannen. Politiet vet derfor ca. hvordan han ser ut og vi venter å ha han bak lås og slå innen kort tid.

Jeg bladde om til neste side der fotoet var. Det var en person der, men han var i bevegelse og dermed vanskelig å se. Jeg sukket og skulle til å lukke siden da en hånd la seg i mellom sidene. Det var Amanda. "Vent! Er ikke det Lukas?" Sa hun og rynket pannen. Jeg så litt nærmere og det var da jeg innså.. Innså at det var det.

Jeg skrek til og kastet fra meg avisen. "Det er ikke sant!" Ropte jeg og tok opp mobilen fra baklomma. "Jeg må ringe Lukas..!" Gispet jeg og famlet med tastene. Zelda gikk stille bort til der jeg hadde kastet avisen, og tok den opp. Hun fant fram siden. "Jeg synes ikke det ser ut som Lukas...?" Mumlet hun. "Har du sett Lukas før?" Spurte Amanda. "Nei.." Sa hun og smilte litt. "Jeg fokuserte ikke på alle trynene i klasserommet da jeg var der.." Sa hun. "Hvordan kan du da vite at den personen på bildet ikke er Lukas?!" Sa Amanda irritert og pekte hektisk på bildet.

Jeg tastet nummeret til Lukas og trykket på "ring".

Hei alle lesere!!😊 jeg er utrolig glad for at noen gidder å lese historien. Jeg for å si det sånn har ikke peiling på hvordan den skal ende, jeg bare skriver!😄 tusentusentusen taaaaakk for 8,4 k lesere!!!! Det er enormt mye!!😱❤️❤️❤️❤️