Choices

The hospital

Jeg så på han et sekund for lenge og han møtte blikket mitt. Han smilte og jeg prøvde å smile tilbake, men fikk det ikke helt til. Mamma løp bort til sengen min og gav meg en diger klem. "Johanna-vennen! Går det bra? Hva var det som skjedde?" Jeg slo henne lett fra meg. "Mamma, jeg har det helt fint!" Jeg kunne høre Amanda fnise borte i hjørnet, hun syntes vell dette var utrolig morsomt.

"Jeg hørte du besvimte av høy feber! Hva om Lukas ikke var der? Da måtte du bli liggende der til vi kom hjem fra jobb! Å himmel..." Mumlet mamma. Jeg lurte på hvorfor mamma alltid skulle være så beskymret. Og alt gjorde det bare verre siden både Amanda og Lukas var her.

Pappa gikk fram til sengen min. "Går det bra, jenta mi? Jeg tror at du må takke denne unge mannen litt personlig!" Han sendte meg et bredt smil og han mente det godt, selv om jeg ikke kunne la være å rødme over måten de snakket på. Lukas kom fram og jeg rødmet enda mer. Herregud, jeg var sikkert rødere enn en tomat! "Hei! Jeg er glad du er bedre." Sa han og smilte. "Å, æh.. Ja. Og tusen takk!" Jeg følte meg utrolig dum. "Ingen årsak!" Sa han og lo.

Legen kom inn døra. "Ja, Mellander ser ut til å være frisk som en fisk så hun trenger ikke lenger å være her. Foreldrene hennes kan komme til meg så vi får skrevet under på noen papirer." Legen forsvant ut av rommet med mamma og pappa hakk i hel. jeg ble sittende og stirre etter dem. Jeg hadde trodd at Amanda også skulle gå ut og la meg være alene med Lukas. -men merkelig nok gjorde hun det ikke. Ikke at jeg var lei meg, selvfølgelig.

Vi ble sittende uten og si et ord. Den pinlige stillheten var så tydelig at alle kunne ta og føle på den. Det var jeg som tålte den minst, merket jeg. Lukas så helt rolig ut av vinduet og Amanda studerte neglelakken sin. Jeg var den eneste som av og til hostet lavt eller kremtet for å få i gang noe, men det så ikke ut som de andre la merke til det. Det var Lukas som til slutt sa noe.

"Siden du føler deg bedre og sånt, tror jeg at jeg drar hjem, Johanna." Jeg nikket fort. "Ja, og takk igjen!" Han smilte og skulle til å gå da Amanda plutselig tok han i armen. "Du glemte å gi meg en klem!" Sa hun og smilte søtt. Han gav henne en klem. "Det må jeg jo ikke glemme!" Så lo han. I samme øyeblikk skjente jeg hvordan det stakk i brystet mitt og jeg sukket. Da var det plutselig noen som omfavnet meg i en klem og jeg kunne skjenne den vidunderlige lukten av Lukas. "Vi ses i morgen!" Sa han og før jeg kunne spørre hva han mente med det hadde han forduftet.

"Jeg sa jo det kom til å bli en klem." Sa Amanda, så gikk hun, og jeg begynte å lure på hva som nettopp hadde skjedd.