Choices

Something you wanted

Jeg må bare si det en gang til, tusen tusen takk for votes og kommentarer!!💛💛💛💛

"Lukas!" Gispet jeg og spratt opp fra der jeg satt og løp bort mot døren. Jeg vet ikke om skriket fortsattet eller om det bare ble gjentatt i hodet mitt om og om igjen. Antageligvis begge deler. Utenfra hørte jeg vettskremte stemmer, og ble gal av å ikke vite hva som foregikk.

Jeg rykket i døren så hardt jeg kunne, men den satt bom fast. Med et fryktet jeg at ambulansemannen hadde låst meg inne, og panikken steg. Hva faen?!

Det var da jeg så lappen hengende på døren.

"Vri om håndtaket.. Gir mening." Mumlet jeg stresset og prøvde det. Det gikk!

Da jeg hadde kommet ut av ambulansen var alt kaos. Mennesker fløt hit og dit i panikk og røyken gjorde det bare værre. Så kom skriket igjen, i retning huset vårt. "Lukas!!" Skrek jeg i håp om at han ville komme frisk og fin frem fra røykskyen. -men det gjorde han ikke. Dessverre.

Noen tok tak i hånden min og jeg skvatt. "Johanna!! Hvor har du vært?! Kom nå med en gang!" Det var mamma. Hun var skitten i ansiktet og så veldig beskymret ut. "Jeg må skjekke noe." Mumlet jeg og vred meg løs fra grepet hennes og satte full fart mot det brennende huset.

Det tok lenger tid en jeg hadde tenkte og komme forbi alle menneskene. Støvet og røyken stakk meg i øynene, det var skremte mennesker overalt og ikke nok med det kunne jeg med sikkert fastslutte at jeg aldri mer ville få sovet i den samme sengen igjen. Flammene var enorme og dekket ikke bare vårt hus, men også naboens.

Jeg løp videre, forbi de redde beskuerne og rett mot en politimann og to ambulansefolk. I mellom dem kunne jeg skimte en person liggende på bakken. "Lukas!!"

Politimannen snudde seg og tok tak i den ene armen min da jeg kom løpende. Jeg prøvde og vri meg løs fra han, men det var umulig. Han var for sterk. "Ikke kom nærmere! Han er skadet!!" Sa han høyt og strengt. Han skjønte ikke at dette gjorde meg enda mer redd og desperat. "Slipp meg!!!" Skrek jeg og slo så hardt jeg kunne med den ledige hånden. Er han helt idiot?Han tok tak i den andre armen min også og holdt meg fast. "Rolig! Han vil bli okay!" Jeg sluttet å slå og prøvde å se forbi politimannen. "Hva har skjedd med han?" Spurte jeg engstelig. Hva som helst kunne ha skjedd. I følge ambulansemennene hadde de hastverk. Flere menn og kvinner kom løpende med en båre og andre hentet vann. "Han prøvde å løpe inn i huset igjen av en eller annen grunn, da klærne hans tok fyr." Jeg gispet. "Men dere hjalp han å slukke det med en gang, ikke sant?" Politimannen svarte ikke.

Flammene hadde begynt å minske sammen med panikken og Lukas hadde blitt ført bort. - Uten at jeg kunne fått se hvordan det gikk med han. Politibilene kjørte sin vei og det så ut til at brannmennene begynte å pakke sammen. Det var bare en sykebil igjen. Pappa kom bak meg og gav meg en klem. "Der er du." Hvisket han hest. "Ja." Svarte jeg like hest tilbake.

Jeg så opp på det nedbrente huset vårt og jeg følte en hul følelse i magen. "Hvordan startet brannen?" Spurte jeg. Det tok lang tid før han svarte. "Mamma vil ikke at jeg skal fortelle deg dette." Jeg spisset ørene. "Javel?" "-men det er mistanke om at noen har tent det på. Jeg snudde meg overrasket mot ham. "Hvordan vet du det?" De triste øynene fortalte meg at dette egentlig var topphemmelig. "De fant fyrstikker og brent papir i en av leilighetene." Jeg blunket forbauset og håpet på at han ville fortelle mer. Det gjorde han ikke.

Bak meg hørte jeg mamma som gråt og Minas trøstende ord. Jeg gikk for å trøste henne jeg også. Inni meg tenkte jeg ikke bare på brannen og hvor hjerteløse folk kan være, men også på Lukas. Det var noe han skulle hente. I huset vårt. Noe som var så viktig at han ville risikere livet sitt for å få tak i det.