Choices

Orange flames

Tusen takk for 1,2k lesere!!!!💛💛💛💛Hadde aldri trodd at jeg skulle få så mange!!!😱😍😜

Det var en ganske sen kveld, stjernene hadde kommet frem og halvmånen skinte sterkt. Det hadde vært en perfekt kveld hvis du satt sammen med drømmegutten din på balkongen og bare ventet på ditt første kyss. Men nei, da. Vi har ingen balkong. - bare en masse med panikkslagne mennesker, som jeg egentlig kjente så godt, men som nå var så anderledes enn det de pleide å være. En svær brannbil, to sykebiler og noen politibiler sto utenfor både vårt hus og naboens. Natten som hadde vært så mørk og hemmeligsfull hadde nå blitt lyst opp av oransje flammer.

Lukas hadde tatt tak i hånden min og dratt meg ut av rommet mitt med en gang pappa hadde fortalt hva som hadde skjedd. Han hadde et fast grep og jeg kunne ikke la være å rødme svakt. Mina løp forbi meg og ut døra med politikortet i hånden. Jeg lurte på om hun skulle vise det til politiet og forvente at hun fikk være med dem fra dag 1.

Da vi var kommet ut av huset merket jeg med ett den sviende røyken og jeg begynte å hoste. "Johanna! Ta denne!" Sa Lukas og gav meg noe jeg tror var en bit av jakken hans. Selv om den ikke var våt var den bedre enn ingenting og sammen klarte vi og komme oss bort til brannbilene der en brannmann tok oss i mot. Han og noen politimenn tok oss og mange av gjestene våre bort til en av sykebilene der det ikke var like mye røyk. Jeg merket at Lukas var litt nervøs og hadde tenkt å spørre han hvorfor, men jeg glemte det.

En mann i førtiårene kom bort til oss. Han var ambulansesjåfør. "Hei, hvor gamle er dere?" Sa han alvorlig. Jeg så meg rundt. Hvor var pappa og mamma egentlig? Hvorfor var ikke de her og svarte for oss? Jeg ristet bort den barnslige tanken og svarte. "16" Jeg skjente at halsen min var knusktørr. "Kom med meg." Sa han og tok tak i skulderen min. "Lukas!" Ropte jeg bak meg da hånden hans slapp min. Han så bort på meg, litt forvirret og jeg skjønte ikke hva det var han innbilte seg. "Lukas!! Kom!" Prøvde jeg og rope, men det ble til en hes hvisking. Mannen hjalp meg inn i ambulansen. "Jeg har det fint, hvorfor er jeg her?" Spurte jeg skremt. Jeg ville ikke under noen omstendigheter komme på sykehuset igjen. "For det første så vil jeg vite hva du heter og når du er født. Og hvordan du føler deg, selvfølgelig."sa mannen strengt og hentet frem noen papirer. "Jeg har det fint sier jeg jo!!" Skrek jeg hest. "Uansett må vi skjekke om røyken har skadet deg på noen måte." Sa mannen helt rolig. Herregud, jeg begynte å bli irritert på denne mannen. Kan han ikke skjønne hvordan det er å ikke vite at ditt største crush noensinne er okay? Eller familien din! Hva med dem? "Slipp meg ut!" Jeg hadde nesten ikke stemme igjen, hørte han meg i det hele tatt? "Hvis du er urolig for den lille kjæresten din så er det mange ambulansemenn der ute for å hjelpe han. Det samme gjelder resten av gruppa." Sa han og tok opp en penn fra lomma. "Si meg. Hva heter du?" La han til og studerte meg med et så rolig blikk som bare ambulansemenn kan få til. Jeg svarte ikke med det første. Hvorfor i helvete skal jeg det? Jeg kan gjøre hva faen jeg vil. Jeg tenkte etter og skjente meg ikke så modig. Hvorfor må hodet mitt være så barnslig av og til? "Johanna Mellander" sa jeg til slutt. Han noterte det og jeg skjente at det fortsatt sved i øynene mine etter røyken.

"Når er du født?"

"12. Oktober 1999"

"Hvordan føler du deg? -svar helt ærlig"

"Fin nok til å bli sluppet ut av denne bilen."

"Det var ikke ærlig"

"Ok, øynene mine svir og halsen brenner som et helvete."

"Ok, takk. Jeg skal snakke med de andre. Ta deg litt frisk luft hvis du vil, men husk at det bare vil gjøre deg svimmel og kvalm. Pluss at sjansen for at du havner på sykehuset øker kraftig." Så gikk han ut døra og jeg ble sittende alene i bakrommet på ambulansen. Jeg lurte på om jeg skulle gå ut og lete etter Lukas. Så dukket et spørsmål opp i hodet mitt som jeg lurte på hvorfor i alle dager jeg ikke hadde spurt meg selv om. Hvorfor skjedde dette? Hva var det som startet brannen? Hvorfor spurte jeg ikke ambulansemannen om det? Jeg sukket og la hodet i hendene, noen ganger kunne jeg ikke forstå hvordan hjernen min fungerte.

I samme øyeblikk hørte jeg et skrik, høyt og skarpt og jeg visste med ett hvem det var.