Choices

Run Part 1

Da jeg kom hjem ringte jeg Lukas og fortalte alt. Han reagerte som jeg hadde forventet.

"Jeg visste vi aldri skulle latt dem få høre det! I hvertfall ikke Zelda! Hun bør ikke sladre, ellers så..."

Han ble stille og jeg kunne tenke meg hvordan han måtte føle det akkurat nå. "Vi skal klare det, Luke. Hun sladrer ikke, og hvis hun gjør det... Så kan vi kanskje..."

"Kanskje hva da?" Spurte han.

"Forandre deg, slik at du ser ut som en helt annen person...?" Sa jeg prøvene. Han lo høyt. "Glimrende id'e, Johanna!" Jeg vet ikke om han mente det eller kødda, men jeg lo jeg også. Han kunne fortsatt le, og det var det som gjorde meg så glad.

"Men Johanna?" Han var alvorlig igjen. "Dette betyr at jeg må bytte skole.." Jeg tenkte over det. "Nei. Nei, jeg vil ikke miste deg." Jeg kunne høre et lite snøft i andre enden. "Vi mister jo ikke kontakten selvfølgelig, hvis jeg gjør det! Jeg bor fortsatt på samme sted og vi kan møtes så ofte vi kan!" Han lo litt, men jeg synes ikke det var det minste morsomt. Han, bytte skole? Hva skulle jeg gjøre med Jason? Hvem skulle jeg sitte på fanget hos i friminuttet? Logan? Nei, han er Amanda's. Jeg ville overlevd fint, det er bare at.. Klassen ikke ville bli det samme. Det ville alltid være et tomrom der hvor ingen andre enn Lukas kan tette. "Jeg vil ikke at du skal bytte skole.." Mumlet jeg. "Hm... Heller det enn å bli tatt.." Svarte han.

Det ble stille en stund, ingen visste hva vi skulle si. Det var ikke kleint, det var bare som om begge tenkte over valget som var foran oss og hvordan vi ville takle det. "Du har rett.." Sa jeg til slutt. "Jeg vet ikke enda, det er ikke bestemt. Jeg må tenke på det."

"Hm.. Hade."

"Hade."

------------------------------------------------

Torsdag

Torsdager er kjent for å være en drittdag. En dag som du tror er fredag, men som du innser er torsdag. Og i dag regnet det atpå til. Jeg er egentlig ganske glad i regn. Av og til lener jeg hodet bakover og lar regndråpene treffe meg forsiktig i ansiktet, men i dag fikk regnet dagen til å se enda tristere ut enn det den var. Det var lett tåke og grumsete vær.

Støvlene mine glinset da noen solstråler trengte seg igjennom skyene og kastet et svakt lys på dem. Plask, plask, plask. Jeg gikk i så mange vanndammer som mulig, som om jeg var et lite barn. Regnet gjorde håret mitt vått, men jeg brydde meg ikke noe om å at på hetta.

Det var 5 min. til skolen startet, og hvis jeg ville komme tidsnok måtte jeg løpe, men beina ville ikke sette opp tempoet.

Derfor, klissvåt, ti minutter senere åpnet jeg døren inn til klasserommet, ignorerte alles nysgjerrige blikk og satte meg på plassen min. Religionslæreren vår Daniel så på meg med uttrykksløst mine før han fortsatte undervisningen.

I dag var alt bare gørr og jeg hadde bestemt meg for at denne dagen skulle bli en av de dagene man sletter fra hukommelsen. En av de dagene som ikke spiller noen rolle.

Lukas sendte meg et lite smil borte fra der han satt, han hadde altså turt å komme, selv om Zelda(politidatteren) satt noen pulter foran han med håret i en stram hestehale. Jeg gjengjelde smilet hans og tok av meg den våte regnjakken. Genseren jeg hadde under var nogenlunde tørr, bortsett fra litt på armene. Jeg sukket og tok opp religionsboka.

Zelda reiste seg fra stolen sin og gikk bort til meg. Distré og raskt tok hun opp en blyant fra penalet mitt. "Jeg låner denne.." Mumlet hun lavt. Jeg nikket og hun gikk. Jeg flyttet blikket til penalet der en liten krøllete papirlapp lå. Jeg tok den ut og brettet den opp. En lapp fra Zelda og det sto:

Pappa Julian kommer for å spørre hele ungdomsskolen om de kjenner gutten på bildet. Hvis du vil beskytte han, ta han vekk herfra. Julian kommer kl. 13

PS: riv denne lappen i fillebiter

Jeg gispet og så bort på Zelda. Hun satt helt uberørt på pulten sin og skrev. Jeg så bort på Lukas. Han satt og så ut av vinduet. Jeg rev lappen i fillebiter slik Zelda hadde sagt jeg burde. Så ble ikke denne dagen en helt vanlig dag. Jeg kikket fort opp på klokka. Den var bare ti og om noen få timer ville hele ungdomsskolen vite Lukas hemmelighet. Jeg måtte få han bort herfra! Og det så raskt som overhode mulig!

I et kvarter satt jeg og lurte på hva jeg skulle gjøre. Du kan bare tenke deg hvor mange unnskyldninger jeg tenkte på. Jeg kunne vente til friminuttet som var fra kvart på elleve til halv 12...? Men hva om de setter hele politistyrken i bevegelse?? Ville det være nok tid til å komme seg langt nok vekk? Til min overaskelse reiste Lukas seg, gikk bort til læreren og gav han en lapp. Jason snudde seg mot han. "Hei, hva skal du?" "Tannlegen.." Sa Lukas og tok sekken på ryggen før han gikk og kysset meg raskt på kinnet og gikk ut døra. Jeg ble sittende helt stivt som en pinne. Hva skulle jeg gjøre nå?! Vent, tannlegen? Dette var jo genialt! Jeg ville aldri fått både han og meg ut herfra uten mistanke, men nå?

Jeg begynte å hoste voldsomt og holdt meg for magen. Jason så på meg. "Prosit.." Sa han. Men dette var ikke en liten prosit. Jeg fortsatte å hoste høyt og folk i klassen begynte å spørre om det gikk bra.

Etter en liten stund stormet jeg ut av klasserommet og inn på badet. Der ble jeg stående en stund. Jeg gikk litt rundt, drakk litt vann, før jeg gikk inn i klasserommet igjen. Jason reiste seg og gav meg en klem og jeg hostet en gang til. "Du høres ikke bra ut, Hannie.." Jeg likte ikke Jason, men nå var han snill. Men jeg var jo egentlig ikke syk, da. Jeg klynket og holdt meg for magen.

Skulle jeg kanskje begynne å gråte også? Jeg tenkte på Lukas som ble tatt av politiet og satt i fengsel. At han sakte, men sikkert begynte å sulte og rotne bort. Dette funket og små salte tårer begynte stille å renne ned skinnene mine. "Jeg har så vondt i magen.." Sa jeg. Han kysset meg på hodet.

Hele klassen fulgte med og rle-læreren vår kom bort til oss. "Kan dere vennligs sette dere?" Spurte han og la en hånd på Jason's skulder. "Hun er jo syk!" Sa Jason irritert. Daniel snøftet, før han vendte blikket til meg. Jeg måtte raska på hvis jeg skulle ta igjen Lukas.

"Og jeg er helt knusktørr i halsen, tror du jeg kan dra hjem i dag?" Spurte jeg og så på dem med blanke øyne. "Huff, du ble så syk, så plutselig.. Javel, men ha med melding i morgen, ikke sant?" Jeg nikket og tok tak i sekken min. Jason sendte meg et lite smil før jeg gikk ut.

Jeg må innrømme at jeg er en ganske god skuespiller.

Hei, håper dette ble bedre enn det forrige(det forrige ble veldig dårlig...)😒😒 jaja..😊