Jeg våkner av følger som kvitter ute, og solen som skinner i ansikket mitt. Akkurat som en perfekt vinterdag, men verste.
Jeg reiser meg opp fra sengen og går ned trappen og til kjøkkenet.
"Syvsøveren er våken jo" sier Isac som sitter ved bordet.
"Her ikke humør til å snakke" sier jeg og finner mat i kjøleskapet.
"Du vet vell at det er nesten en uke siden Nina døde, og at klokken er tre på dagen?" Spørr Isac.
"Jeg vet!! Holdt kjeft nå eller så dreper jeg deg" sier jeg og sitter med ned ved bordet.
"Du kan ikke bruke opp resten av livet ditt på å sove! Du er enda ung" sier Isac for å oppmuntre meg , men det hjelper jo jævlig lite.
Jeg lenger hodet mitt på handen min og ser spørrende på han.
"Du sa at faren din forlot deg, kanskje vi kan finne han" sier Isac.
"Han er sikker død som alle andre" sier jeg og sukker tungt.
"Nei! Vi skal finne han, det er jeg sikker på! Vet du om folk faren din kjente?" Spørr Isac og finner frem mobilen sin.
"En som het marcus, kjente han" svarer jeg.
"Flott!" Sier Isac og holder på med mobilen.
Han tar mobilen opp på øret.
"Hei er du Marcus?" " jeg lurte på om at du kjente faren til Zoe?" "Jaha! Vet du hvor han er nå da?" " California ja" "tusen takk du har vært til mye hjelp" sier Isac og legger på.
"Bor han i California?" Spørr jeg skeptisk.
"Jepp! Så vi skal til California" svarer Isac og reiser seg opp fra stolen.
"Men.. ? Var det kunn en enkel telefonsamtale for å finne ut hvor han va?" Spørr jeg.
"Ja, så enkelt kan det va" sier Isac og går ut fra kjøkkent.
Jeg følger etter han.
"Vi drar i morgen" sier Isac bestemt.
"Okei? Er du sikker på dette?" Spør jeg.
"100% sikker" svarer han og løper opp trappen. Det samme gjør jeg.
Han går inn på rommet og tar frem klær og pakker de ned i en koffert.
"Skal ikke du pakke?" Spørr Isac og ser opp på meg.
"Jo.. Jeg skal gjøre det nå" svarer jeg og finner fram en til koffert.
Jeg pakker i noen gensere og t-sjorter og bokser og sjorts, BHer, truser og sokker.
"Trenger jeg mer?" Spørr jeg og ser på Isac.
"Nei? Hvor mye skal du ha med?" Spørr Isac og ser ned på den stappa kofferten min.
"Eh? Nokk til å overleve" svarer jeg.
"I morgen drar vi for å møte faren din" sier Isac og legger seg på siden av meg i sengen.
"Jeg kan virkelig tro det! Jeg har ikke sett han siden jeg var 3år" sier jeg og ser opp i taket.
"Dette kommer til å bli bra"
"Håper det" sier jeg og ser på han.
"Det er jeg sikker på" sier Isac og ser på meg.
Jeg smiler svakt til han.
Jeg har aldri opplevd at noen bryr seg så mye om meg. Aldri.
Lasse gjør jo det litt, men han har aldri kommet med idén om å finne faren min.
5/5
