Lasse og de andre har kommet.
"Hvorfor må Isac være her?" Spør Lasse og ser styggt bort på han.
"Fordi jeg sier det" svarer jeg og tar en slurk av ølen.
"Kan du si at han kan gå da?" Spør Lasse og vender blikket sitt mot meg.
"Nopp! Han blir" sier jeg bestemt.
"Hvorfor !?" Spør Alex.
"Fordi han.... Han er vennen min okei?!" Svarer jeg.
"Er du venn med han!?" Spør Danu og ser på meg med store øyner.
"Ja faktisk er jeg det! Han er den eneste som har brydd seg om faren min!" Roper jeg nesten.
"Jeg hadde brydd meg hvis jeg viste hvor du var!!" Sier Lasse med en sint stemme.
"Og hvorfor i helvete ringte du ikke meg?!" Fortsetter han.
"J-jeg.. Ville ikke si noe til deg! Du hadde bare sakt noe som 'Så tøfft, jævlig rått'" sier jeg.
"Hvis du er så glad i den lille vennen din, hvorfor er jeg er da?!" Spør Lasse og reiser fort på fra sofaen.
Jeg ser trist opp på han.
"Det va det jeg tenkte! Nå har du sikkert fått følelser for han å" sier Lasse og skal til å gå.
"Lasse, ikke gå!" Sier jeg og følger etter han.
"Hvorfor i helvete skal jeg bli her når Isac kan holde deg med selskap?" Spør Lasse.
"fordi.. Jeg trenger deg" svarer jeg.
"Jeg stikker" sier Lasse og går ut døren. Han slenger den hardt igjen og det blir et stort smell.
Jeg og Lasse hadde aldri kranglet så mye før av nesten ingenting. Jeg går sakte bort til de andre.
"Faen heller! Jeg stikker også" sier Danu og reiser seg opp.
"Jeg stikker å" sier William og Alex. Alle går ut døren og forsvinner.
"Det gikk da vell fint" sier Isac.
Jeg ser på han med et drepende blikk. Hvis blikk kunne drept har han vært drept nå.
"Lasse hater meg sikkert nå" sier jeg og sukker tungt.
Isac ser bare ned i fanget sitt og smiler.
"Hva er det?" Spør jeg og setter armene i kryss.
"Ingenting" mumler han.
"Faen du er stygg" sier jeg.
"Hva var det du kalte meg?" Spør han og ser opp på meg.
"Stygg, din jævla idiot" glefser jeg mot han.
"Jeg syns du er stor i kjeften din nå! For jeg har aldri gjort noe slemt mot deg" sier han.
Det er sant, Isac har sakt til meg før at han aldri har gjort meg noe... Men jeg kan ikke noe for det.. At jeg er slem mot han.
"Jeg vet.. Isac, jeg er lei meg" sier jeg.
"Siden jeg er så snill, tilgir jeg deg for denne lille 'kranglen' " Sier Isac og smiler smått til meg.
Jeg går sakte mot han, og før jeg får tenkt meg om setter jeg meg ned på fanget hans slik at vi sitter ansikt til ansikt.
"Hva gjør du?" Spør Isac med en skjelven stemme.
"J-jeg vet ikke..." Svarer jeg.
Isac plasserer hendene sine på hoftene mine.
"Du er faen meg tiltrukket av meg" sier Isac og ser på meg med store øyner.
"Nei! Aldri!" Roper jeg nesten.
"Det er bare å innrømme det" sier han og smiler ekkelt.
"Jeg innrømmer ingenting" sier jeg.
For å være ærlig har Isac aldri vært stygg... Han har blitt kjekkere og kjekkere for hvert år. Men tiltrukket er jeg ikke.
"Hva tenker du på babe?" Spør han.
"Jeg tenker på deg" svarer jeg enkelt.
"Så du tenker på hvor kjekk jeg enklig er"
"N-nei? Kanskje... Hvordan viste du det?" Spør jeg.
"Jeg vet alt" svarer han og trekker meg nermere seg.
"Kyss meg" hvisker jeg av en eller annen grunn.
Jeg bøyer meg sakte mot han. Sakte treffer leppene mine hans.
Det er som at tusen sommerfugler flyr rundt i meg. Alt rundt eksisterer ikke for meg.
Jeg trekker meg forsiktig unna.Isac smiler stort til meg, det får meg til å smile litt og innse hvor fint smil han har... Kan jeg faktisk være forelsket i han?!
____________
Okei.. Vil dere at de skal bli sammen eller ikke?
