"Zoe, går det bra med deg?" Spør Isac etter at filmen ble ferdig.
"Den er så trist" sier jeg gråtkvalt.
"Den var ikke så trist da" mumler han.
Jeg ser forsiktig opp på han. Isac begyner bare å le.. Sikkert fordi jeg har maskara over hele tryne og røde øyner.
"Det er ikke så artig" sier jeg og slår han lett i skuldra. Isac bare forsetter å le...Siden han er så opptatt av å le, gjør det vell ikke noe om at han ler på gulvet.
Jeg smiler vondt for meg selv før jeg sparker bort i han slik at han faller med et brak ned på gulvet.
Han stopper brått å le der han ligger ned på gulvet.
"Kos deg på bakken" mumler jeg.
"Du er faen meg ikke snill" sier Isac sint før han reiser seg opp fra gulvet.
Prutselig blir døren åpnet og en stresset Lisa kommer inn.
"Går det bra her?!" Spør hun.
"Ehe? Skulle det ikke det?" Spør jeg og ser forvirret på henne.
"Jeg hørte bare et brak, så jeg trodde noe hadde skjedd" svarer Lisa og puster lettet ut.
"Alt bra her" sier Isac bak meg.
"Så bra da! Nå må det ikke bli alt forsent, klokka er alerede 00:00" sier Lisa og forsvinner ut døra.
Er klokken så mye? Jaja.
"Hva skal vi gjøre nå da?" Spør jeg.
Jeg er ikke akkurat trøtt, så sove vil jeg ikke.
"Hva har du lyst til å gjøre da?" Spør Isac og ser på meg med et pedoblikk. Jeg skjønner fort hva han mener.
"Jeg fikk lyst til å gå meg en tur ut" sier jeg.
Jeg kan se at Isac blir skuffet med en gang.
"M-men... Vi kunne da gjort noe annet" sier han.
"Isac, det kommer aldri til å skje" sier jeg bestemt.
"Bare vent, en dag kommer det til å skje" sier han og smiler ekkelt.
"Bare drøm videre" sier jeg og reiser meg opp fra sengen.
"Jeg elsker når du leker hard to get"
Jeg bare himmler med øynene og går ut av rommet.
"Vent da" hører jeg Isac si fra rommet.
Jeg små løper ned trappen og til gangen.
"Må vi ut?" Spør en litt anpusten Isac.
"Jeg sa at jeg skal ut, sa ikke at du måtte være med" svarer jeg og tar på meg jakka og skoene.
"Jeg blir med" sier han og tar fort på seg klærene.
Det var mørkt ute og kaldt. Ikke så rart, det er jo midt på vinteren nesten. Vi gikk på veien siden det ikke fantes gangvei akkurat her. Det var heller ikke så stor trafikk.
"Hvor skal vi gå hen?" Spør Isac.
"Er det ikke fint å bare gå uten å vite hvor du skal?" Spør jeg og smiler stort.
"Jeg vet ikke" mumler han.
Etter vi hadde gått en stund kjenner jeg en hand på min.
"Zoe" sier Isac og stopper opp. Det samme gjør jeg.
"Hva?" Spør jeg.
"Se på meg" sier Isac. Jeg vender meg mot han og ser opp på han.
"Du vet at jeg er elsker deg, ikke sant?" Sier Isac og ser meg rett inn i øynene.
"Det har jeg vist helt siden vi var i California"
"Og Isac, du vet at jeg elsker deg tilbake?" Sier jeg.
Blikket til Isac blir fort beskymret.
"ZOE PASS DEG" Roper Isac til meg og dytter meg ut av veien. I det neste sekundet hører jeg ett smell.
Jeg lander på bakken, ikke hardt siden det var snø. Jeg reiser meg fort opp. Det er ikke for nå jeg ser en bil i grøfta og en bevisstløs Isac midt på veien.
"ISAC!" Roper jeg og løper til han.
"Isac,?!?" Roper jeg og rister i han. Ingen reaksjon.
"Isac?" Sier jeg litt lavere. Tårene renner ned kinnene mine.
"Går det bra med han?" Hører jeg en mannestemme si.
Jeg ser opp, der står mannen som kjørte på Isac.
"SER DET UT SOM AT DET GÅR BRA MED HAN ELLER?!? FAEN TA DEG HVIS HAN ER DØ NÅ!!!" Roper jeg sint og slår hardt i bakken.
"Jeg ringer 113" mumler mannen og tar opp telefonen sin.
Etter en stund kommer ambulansen... Blålysene lyser opp hele veien.De tar Isac opp på en båre og løfter han inn i ambulansen.
"Isac" sier jeg lavt for meg selv.
"Er du en venn av han?" Spør en dame.
Jeg nikker svakt på hodet.
"Hva heter denne gutten og hvor gammel er han?" Spør dama.
"I-Isac Elliot Lundèn, og han er 16" sier jeg gråtkvalt.
"Takk, hvem er hans nermeste?" Spør hun.
"D-det er meg" sier jeg.
"Er det noe andre voksne du kan ringe, som kan kjøre det hjem?"
"Jeg skal faen meg ikke hjem for helvete! Jeg skal til Isac!!!" Sier jeg sint.
"Vil du kanskje sitte på meg med ambulansen?" Spør dama forsiktig.
Jeg nikker svakt med hodet.
_____________
Mere?😚
