Nå var det matfri.
Isac hadde kommet, han sa ikke noe om hva han gjorde før han kom, men det bryr jeg meg jævlig lite om.
Vi sitter i kantinen alene ved et bord.
"Har du snakket med Lasse?" Spør Isac.
"Nei... Ikke enda" svarer jeg og ser bort på Lasse og de andre.
De snakker om noe, sikkert om meg siden de sitter der og peker på meg. Av og til vender de blikket mot oss.
"Zoe skal vi gå nå eller?" Spør Isac og knipser handa si framfor meg.
"Ja sikkert" mumler jeg og reiser meg opp fra benken.
Vi skal akkurat til å gå ut av katinen når jeg kjenner en hand kommer på skulderen min.
Jeg snur meg fort rundt, og der står Lasse...
"Hva?!" Spør jeg sint og setter armene i kryss.
"Jeg må snakke med deg" svarer han og fjerner handen sin fra skulderen min.
"Snakk da!" Sier jeg.
"Jeg må snakke med deg alene" sier Lasse.
Vi går litt unna de andre folka som følger nøye med på oss.
"Jeg... Jeg har gjort noen feil for tiden" begyner Lasse.
"Har du?! Det har ikke jeg vist" sier jeg med ironi og himmler med øynene.
"Zoe... Jeg er sint på Isac fordi dere har blitt så gode venner... J-jeg.. Er liksom redd for at du skal glemme meg og forlate meg for den gutten" sier Lasse og ser ned i gulvet. Jeg kan se at Lasse sleit med å si det. Lasse er ikke akkurat en følelse gutt, for å si det sånn.
"Jeg kommer aldri til å glemme deg" sier jeg trøstende.
"Lover du?" Spør han og ser opp på meg.
"Jeg lover" svarer jeg og ser han dypt inn i øynene.
Lasse smiler svakt, og øynene hans fylt opp med tårer...
