Hvem er jeg? (Bok 1)

Kapittel 4

Etter å ha prøvd å hjelpe Julia trakk jeg meg litt tilbake. Mest sannsynlig hadde jeg bare gjort det vanskeligere for henne med mine elendige sverd kunnskaper, men samtidig så visste jeg at hun trengte hjelp. Hvordan kan jeg hjelpe deg? Bare... prøv... å... ikke... bli... drept... Okay, enkelt svar. Bare fekt bort glefsende ulver med sverdet mens du håper på å ikke kutte av deg noe. Julia virket sliten (forståelig, vi eller hun, hadde jo kjempet mot tonnevis av dem i 2 timer) og var trengt opp i et hjørne. Da jeg trodde alt håp var ute klatret hun opp i treet og signaliserte at jeg skulle gjøre det samme.

Oppe i treet hadde jeg god utsikt. Landskapet var nydelig, med elver, fjell, skog, innsjø og enger. Min beundring ble avbrutt da Julie plystret og før jeg visste ordet av det dukket det opp en Neovenator (en Neovenator er en kjøttetende dinosaur som er i slekt med Allosaurus, men spinklere og mindre, ca. 6 m)! Jeg greide ikke å si noe, men jeg antar at jeg måpte. Ulvene ble kverka nesten med en gang og vi kunne trygt komme ned fra treet. Denne dinosauren skremte meg, men Julia roste den og ga den en kjøttbit som om den skulle være et helt vanlig dyr. Hvordan? Det hørtes ganske teit ut, men det var det eneste jeg greide å si. Dinosaurene ble jo utryddet for flere millioner år siden. Tidsreise... som du sikkert vil finne ut av har vi spesielle krefter, men... hmm... når man aldri har trent dem fra ung alder kan det være vanskelig å mestre dem.

Hva slags krefter? Er vi i familie eller no sånt? Hallo, svar meg! Ingen vet hvilke krefter de får før de oppdager dem selv og jeg har ikke lov til å si hvem familien din er. Hvorfor? Dette ga ikke mye mening i mitt hode, hvorfor kunne hun ikke si det om hun visste det? Fordi det er en reise du selv må begynne, selvfølgelig kan du reise med folk, men det er du som må drive reisen frem over. Uhu... og dinosauren din? Bare kall han Mozart. Mozart? Det var så vidt jeg greide å ikke le. Dette var ett fryktinngytende rovdyr, og det het Mozart. Hva kan jeg si... jeg liker klassisk musikk. Selv om stemmen hennes hørtes nøytral ut kunne jeg skimte ett smil i munnviken hennes. Jeg har også en som heter Beethoven, hvis det er bedre. Jeg greide ikke å holde meg lenger og begynte å le. Det kjentes både godt ut siden man kunne føle gleden, men samtidig rart siden jeg aldri lo av glede.

Vi er fremme... Julia hadde ført meg til en nydelig dal med små hus og vannkraftverk. Og dette er? Dette er ditt nye hjem hvor du starter reisen din. Reisen? For å finne ut hvem du er... Det var sant at jeg ikke visste hvem jeg er. De fleste minnene fra barndommen min er visket helt ut. Det meste av livet mitt er egentlig helt svart. Jeg hadde aldri tenkt på hvorfor og jeg hadde heller aldri brydd meg, men nå som Julia nevnte det ønsket jeg å finne det ut.