Hvem er jeg? (Bok 1)

Kapittel 15

Da jeg våknet fra drømmen hadde det lysnet. Tash var i full gang med å få trærne til å produsere frukt som vi kunne spise til frokost. Jeg så lenge på henne før jeg kjente en dempet sviende smerte i hånden min. Da jeg dro den opp av vannet var merket helt borte, men det var erstattet av veldig synlige arr som påminte meg om at jeg hadde hatt et merke. Arret fulgte blodårene som hadde blitt smittet, store og små, synlige og ikke synlige. Jeg løp opp til Tash og viste henne armen min. Det er utrolig... vi må informere landsbyen om dette. Hun smilte til meg og med en gang gikk det opp for meg hvorfor hun virket så kjent. Du og jeg... vi møttes i hemmelighet for noen år siden (ok, egentlig bare 2,5 år siden, men jeg aner ikke hvorfor jeg ikke husker det. Jeg kan da ikke ha fortrengt så mye av livet mitt, sant?)! Øynene hennes lyste opp. Du husker det?! Uten å tenke over det dro jeg Tash inn til et kyss som hun gjengjeldte. Da leppene våre møttes gikk det opp for meg hvor mye jeg hadde savnet henne og det å kunne uttrykke mine følelser til noen som kjente meg fult og helt selv om jeg ikke husket henne i starten. Jeg så på henne og begravde ansiktet i nakken hennes.

Jeg ønsket å fortelle deg det... men Julia er ganske streng. Tash smilte og tok hånden min. Jeg elsker deg ennå, du vet det. Ja, jeg vet det... Jeg ga hånden hennes et skvis og sa: jeg elsker deg å... Vi ble sittende slik en stund. Bare å se på hverandre og smile og holde hender. Når snakket du med Julia? Like før vi dro ut... jeg ønsket virkelig å si det til deg da du kom til oss. Du gjorde det riktige med å vente... Jeg falt litt inn i min egen tenkeboble og følte at jeg måtte spørre. Vet landsbyen at vi...? Nei... de aksepterer det fortsatt ikke. Jeg kunne se et trist uttrykk i ansiktet hennes. Vet noen det? Julia vet, og selvfølgelig søsteren min, Chris. Vet de om oss eller meg? Julia vet det... men ikke noen andre.
Uansett... er du ikke sulten? Når jeg kjente etter måtte jeg innrømme at magen min rumlet. Jooo... men jeg kunne tenke meg å bare være med deg og glemme denne reisen og alt for en dag eller to. Merket er jo også borte så nå har vi bedre tid, sant? Tash ga meg et skøyeraktig smil (som minnet meg litt om Will's, selv om de ikke lignet i utseende). Jeg liker tankegangen din, men dessverre er dette mye større enn vi tror. Det skuffet meg litt, men hun hadde rett.

Hva skjedde etter at vi ble angrepet? Du besvimte i kontakt med vannet så jeg måtte svømme tilbake og få deg tilbake til landsbyen. De var ikke sinte... faktisk så sa de at jeg var modig, men det kuttet jeg fikk. Det brenner ennå selv om såret er borte... Jeg så på henne med et bekymret blikk. De slapp meg ikke inn i forsvaret... de som fikk skader av ulvebeistene var for stor risiko ettersom smerten blir mer intens hvis beistene kommer innen 1 kilometers rekkevidde. Etter å ha spist satt vi tett inntil hverandre før Tash reiste seg. Vi bør komme oss avgårde nå... Du har nok rett. Jeg reiste meg opp og hentet utstyret mitt. Tash hadde for lengst spent på seg sitt utstyr. Det var ikke fristende å forlate tryggheten denne øya ga, egentlig hadde jeg bare lyst til å dra tilbake til landsbyen nå som jeg husket mitt forhold til Tash, men jeg hadde heller ikke noe valg enn å fortsette når jeg først hadde startet, det hadde Julia sagt ganske tydelig.