Hvem er jeg? (Bok 1)

Kapittel 5

Hvem er jeg? Jeg satt og tenkte på det mens Julia lagde mat. Huset vi var i var litt større enn de andres, men det hadde et enkelt design. Så dette er huset ditt? Ja, jeg bor her sammen med brødrene mine. Hvor er foreldrene deres, da? Julia nølte, borte... Jeg skulle til å spørre henne hva hun mente da en gutt kom gående ned trappen. Han var høy, mye høyere enn Julia, håret hans var svart og kort. Øynene hans var de samme som Julia's. Dette er Julian, han er eldst og yngstemann Julius er oppe på rommet sitt. Å presentere meg og å bli kjent med folk er ikke min sterke side, så jeg må vel ha feila totalt da jeg ikke engang greide å få ut en lyd.

Jeg er Julian, hyggelig å møte deg. Julian smilte og rakte ut hånden mot meg, jeg tok den og greide å presse ut noe som sikkert hørtes ut som Julie, hei... Julius! Vi har gjester og maten er ferdig! Bare sett deg, Julian dro fram en stol og jeg deisa ned i den. Forsiktig så du ikke brenner deg, Julia satte en tallerken ned foran meg. Det luktet godt av den og jeg var ganske sikker på at det var soppstuing. Ned fra trappen kom det en gutt som ikke kunne være eldre en 14 år. Jeg antok at dette var Julius. Han hadde kort svart hår og lang pannelugg. Øynene hans var prikk like søsknenes, så jeg antok at det måtte være noe typisk i familien. Det eneste som da var rart var at jeg hadde de samme mosegrønne øynene med den oransje sirkelen rundt pupillen.

Har alle herfra svart hår og grønne øyne? De fleste herfra, så du kommer nok også fra denne landsbyen... Vet dere hvem det kan være? Ikke før du viser hvilke evner du har... Jeg glante på Julius. Det er egentlig rart at du ikke har oppdaget dem ennå, de fleste  får sin første evne når de er 10... Det var mye å tenke på, men kanskje jeg bare ikke var en av dem. Hvordan vet dere at jeg er en av dere? Jeg skjønner at du tviler, men denne dalen kan ikke bli sett av folk som ikke behersker magi eller evner. Å... Jeg så ned i tallerkenen min, trengte tid til å roe meg. Ok, Julie, alt er normalt bortsett fra at det har rabla for deg og hvis du noen gang forteller dette til Nick så kommer du til å ende opp hos en eller annen terapeut. Søren å! Hvorfor må det akkurat være mitt liv som er så komplisert? Jeg må ha vært i dype tanker for Julian måtte riste i meg for å få kontakt. Hæ, hva? Jeg så uforstående på han. Har du noen minner fra barndommen din? Jeg hadde ikke noe annet valg enn å fortelle at barndommen min var helt borte fra hukommelsen min, samt store deler av resten av livet mitt. Hmm, som jeg trodde... Hva mener du? Julian mener at du mest sannsynlig har fortrengt minnene dine. Julia så på meg med ett vennlig blikk og lot det synke inn. Hva har det med saken å si? Hvis du har fortrengt minnene dine har du mest sannsynlig lagt en slags brems på kreftene dine. Det var litt flaut at lille Julius kunne mer enn meg. Og hvordan fjerner jeg denne bremsen? Du må finne ut av fortiden din, hvem du er, hvorfor du fortrengte den osv.