Hvem er jeg? (Bok 1)

Kapittel 12

Det var mye å ta inn. Livet mitt kunne ende om 2,5 år... Jeg ønsket ikke å tenke over det og den enkleste måten var å bytte tema og å lære mer om dette crazy universet. De ulvene... Jeg så engstelig ned på dem der de gneldret og prøvde og å klatre opp til oss. De er skapt av demonene... fra dyreskjeletter og jordmagi. De tåler dagslys, noe som betyr at vi bør drepe dem umiddelbart. I hvert fall før de sender fugler etter oss. Vet du hvordan du skyter? Erm... Jeg så litt ned, jeg hadde vel egentlig bare tatt det med sånn i tilfelle, men jeg hadde ikke peiling. Okay, bare prøv å herme etter meg. Tash rettet opp ryggen og dro hånden til den var bak øret hennes. Armen var strak og hun fokuserte en stund på ett av beistene til pilen suste og traff rett i skallen på beistet som kollapset. De blodrøde øynene døde ut og beistet så ut som et helt vanlig overgrodd skjelett. Jeg prøvde å gjøre som Tash og overraskende nok var det ikke vanskelig og en etter en suste det en pil som slaktet enda ett beist.

Jeg tror det var det siste... Tash senket buen og betraktet grenen vi satt på. Det er for farlig å sove her... Julie, du holder du deg godt fast? Jeg sjekket grepet jeg hadde på greina. Ja, jeg tror det... hvordan det? Bare hold deg godt fast. Tash smilte og smalt hendene ned i greina. Først skjedde det ikke noe, men så begynte det å komme en grønn glød fra hendene hennes. Da treet begynte å bevege på seg holdt jeg på å falle ned, jeg antar at jeg ble distrahert av gløden rundt Tash. Jeg lukket øynene og håpet på at det ikke var noe jordskjelv som fikk det til å riste sånn, men like brått som det hadde startet å riste sluttet det. Da jeg åpnet øynene gispet jeg, greina hadde blitt mye bredere og det hadde oppstått en grop som var bred nok til to personer. Hvordan...? Jeg så på Tash, hun smilte. Jordmagi, det er praktisk når man trenger et sted å bo i naturen o.l. Kan du lage slike beist? Ja, men kun hvis vi finner et dødt dyr.

Vi kan snakke mer imorgen. Jeg tror uansett at vi kommer til å bli her til litt utpå dagen. Bør vi ikke dra ved soloppgang? Jeg så spørrende på henne. Foten din trenger en sjekk først og begge trenger å sove litt. Kom... Tash lot meg få mest plass så ikke foten min skulle komme i klem. Jeg tar første vakt, hun trakk opp buen og satte seg til rette. Ok, vekker du meg om to timer? Ja... Jeg la meg tett inntil henne, Tash var veldig varm og det fikk meg til å slappe av. Jeg vet ikke hvorfor hun virker så kjent, men det føltes ut som om hun utstrålte ro og trygghet.

Julie... Julie, våkne! Tash ristet i meg. Hm? Vi må videre! Men du sa... Blås i det jeg sa, det er krise. Jeg satte meg opp og så ned. Hjertet mitt sank, treet var omringet av beist og besatte. Jeg ønsket ikke å ende som dem, med svarte utstikkende blodårer, null følelser og blodrøde øyne som tørstet etter makt og smerte. Tash var i full gang med å få trærne til å strekke ut grenene så vi kunne løpe langt over bakken. Kan du gå? Ja, jeg tror foten min er helt ok nå. Hvor lenge sov jeg? 1 time og 45 minutter, vi må overleve i 4 timer minst før sola får has på dem. Vi hadde kommet oss til det tredje treet da vi hørte det. Et høyt skrik fra himmelen, jeg snudde meg og en fugleklo borret seg rett inn i kragebeinet mitt.