Hvem er jeg? (Bok 1)

Kapittel 13

Aaah! Kom deg av meg! Jeg veivet noe innmari med armene og slo til skjelettfuglen (og meg selv, ouch) flere ganger til den slapp taket. Angrepet hadde fått meg til å miste balansen og jeg kjente at jeg begynte å falle. Rett før jeg gikk i bakken (og ville blitt hakkemat) grep Tash hånden min og trakk meg med seg (hun må ha reddet meg utallige ganger og det har bare gått 1,5 dag! Dette ser ut til å bli en dårlig start på reisen...). Engen er denne veien, hvis vi bare kommer oss bort til innsjøen er vi trygge... Stemmen hennes var stødig og hun virket ikke særlig sliten, jeg derimot... for å si det på en snill måte, å løpe gjennom hele natten var ikke en del av min plan og nå fikk jeg erfare konsekvensene av å ikke ha løpesko, men tunge tursko med metall pigger i tuppen.

Hvorfor... er... vi trygge... ved inn...sjøen? Jeg greide så vidt å pese det fram. Vannet er helliggjort av naturåndene. Hvor langt... er det... til innsjøen? Jeg antar at det er 400 meter før vi er ute på engen og da må vi løpe 150 meter ned til vannet. Orker du det? Jepp... helt... topp... Det føltes som om lungene mine skulle eksplodere og halsen brant. Jeg innså at jeg hadde begynt å miste Tash (noe som var veldig dårlig nytt ettersom jeg har verdens verste retningssans og noen prøver konstant å lage hakke mat av meg), jeg løp så fort jeg kunne på greinene helt til de stanset å lage en vei. Julie! Hopp ned! Jeg skulle til å hoppe da jeg gled og isteden for å ta et bra hopp og lande elegant (utstøtte jeg sikkert noe som gæ!) braste jeg gjennom noen greiner og deisa i bakken (noe som slo den lille pusten jeg hadde ut av meg).

Jeg kom meg raskt opp og fortsatte å løpe etter det jeg antok var Tash (det var på en måte enkelt å se henne siden det blonde håret hennes ikke var den beste kamuflasjen ettersom det utstrålte en slags gyllen glød). Jeg ser engen Julie! Tash satte opp farten (jeg skjønner ikke hvordan hun greier det! Er det en vanlig ting blant disse folka? De er jo liksom litt kokos oppe i nøtta... ok, det var kanskje ikke det beste å si siden jeg er en av dem...) og jeg hadde ikke noe annet valg enn å prøve. Gresset var høyt og så nesten svart ut, det liknet ikke på den engen jeg hadde drømt om. Tash hadde nådd vannet og allerede lagt på svøm. Hun svømte mot en liten steinøy midt ute i den svære innsjøen og jeg hev meg uti vannet så fort jeg nådde frem. Glgglg! Det sved når jeg kom i kontakt med vannet, som om det ikke ville ha meg der. Etter å ha kjempet meg gjennom halve natta (ok, kanskje ikke akkurat kjempet, men, men) skulle jeg ikke dø fordi noe vann nektet å akseptere meg!

Jeg... er helt... ferdig! Tash hadde dratt meg opp av vannet og begge la seg ned på berget for å puste ut. Du vet, det sved noe sykt å svømme her... Jeg så på henne for å få noe svar. Tash hadde lukket øynene og det så nesten ut som om hun sov. Jeg antar at det er fordi du har det merket på håndleddet ditt... hvordan ser det ut? Jeg hadde ikke tenkt så mye over merket (faktisk så hadde jeg helt glemt det, men hysj, det kan være en hemmelighet, sant?) så jeg var nervøs for hvordan det så ut. Sist hadde det spredd seg til hele hånden min og halvveis opp underarmen. Da jeg dro opp ermet fikk synet meg til å gispe.