Hvem er jeg? (Bok 1)

Kapittel 17

Hvordan vet du...? Ulvebeist er på vei, jeg kjenner det i leggen... du husker at smerten blir mer intens jo nærmere de er. Men hvordan vet du at demonene er der da? De er alltid med dem med mindre det er for lyst for dem... Jeg løp så fort jeg bare orket, men ulingen kom bare nærmere og nærmere. Plutselig forsvant bakken under meg og vi tumlet ned i mørket. Tash! Jeg ropte etter henne, hulen jeg var i var helt bekmørk. Ssshh! Tash sto foran meg og tente en fakkel. Jeg lagde en hule, men de kan fortsatt finne oss. Vi får bare krysse fingrene for at ingen av demonene behersker jordmagi for da har vi ikke sjans. Tash gikk foran og lagde en tunnel forover mens hun tettet igjen tunnelen bak oss.

Etter det som føltes som en evighet stoppet Tash og sa at vi måtte ut fra tunnelen. Det er ca. 250 meter til passasjen, men ingen magi er tillat så nærme fjellet. Hvorfor det? Du vet, jeg har alltid likt at du er nysgjerrig... men det eneste som alltid var så komisk er din dårlige timing på når du spør om ting. Unnskyld meg, men det er ikke min feil at jeg... øh... er sånn! Jeg hadde tenkt å være litt fornærma, men da Tash ga meg et kyss forsvant all irritasjonen. Ok, jeg tilgir deg, ordene bare datt ut av munnen på meg, men jeg angret ikke.

Hovedelementene er jord, vann, ild og luft. Innsjøen er hellig for vannåndene, fjellet for moder Jord, Solberget for ild (ett kammer inne i fjellet som skinner som gull og når solen er på sitt høyeste punkt kan man bli gitt krefter relatert til ild, men kun hvis ildånden finner deg verdig) og ishulen (også i fjellet, hule som er så kald at vann ville frosset med en gang, hvit og isblå med sølvaktig glans, kan få krefter hvis luftånden finner deg verdig) og siden det er naturåndenes hjem kan man ikke bruke kreftene i tilfelle man vil dem vondt. Kun de anerkjent av de fire store naturåndene kan bruke kreftene sine. Uhu... og du, en ting til. De ulvebeistenes bitt skal gjøre evig vondt, sant? Ja, hvordan det? Jo, på vei til landsbyen ble jeg og Julia angrepet av dem og jeg ble bitt i foten... men det gjør ikke vondt. Gikk bittet gjennom huden? Ja, litt. Tash så på meg og sa ikke noe på en stund. Det er mye som vi ennå ikke vet om deg Julie... forhåpentligvis finner vi ut av hvem du er når vi når alteret.

Da vi kom opp fra tunnelen hang tåken lavt så vi så vidt kunne se 2 meter foran oss. Hold hånden min. Jeg grep hånden hennes, den var varm og hard. Vi gikk bortover i blinde, helt til en svær åpning i fjellet. Man kunne skimte et slags tykt kraftfelt som hindret mørket i å sige over til den andre siden. Etter dette er vi trygge, Tash satte opp farten og passerte gjennom uten problemer. Da jeg gikk gjennom kunne jeg kjenne en slags smerte, men hvorfor? Merket var jo borte, men jeg glemte fort smerten jeg hadde kjent. Den andre siden var så vakker. Grønn og frodig med helt frisk luft og en krystallklar innsjø. Den flotte mangroveskogen vokste i en sirkel rundt innsjøen og foran oss gikk det en vei av obsidian ut til midten av vannet. Jeg kunne skimte et alter der, så jeg antok at det var dit vi skulle.

Vi gikk hånd i hånd over stien og da vi var fremme og så alteret fikk vi også øye på noe annet. En stor skål laget av stein med flotte dekorasjoner. Jeg kunne se mitt eget speilbildet, men det som var rart var at vannet var sølvfarget. På kanten av skålen lå det en kniv med inskripsjoner som forestilte elementene. På kanten av skålen sto det noe om at svar måtte betales med blod. Jeg tok kniven og skar meg dypt i håndflaten før jeg ga den til Tash som gjorde det samme. Vi ga hverandre et raskt kyss og sammen lot vi blodet dryppe ned i det sølvfargete vannet.