Hvem er jeg? (Bok 1)

Kapittel 2

Hva i...! Nick begynte å få panikk da en svær skikkelse dukket opp i røykskyen. Løp, hva nøler du for?! Julie! Jeg ble stående og se på at skyen lettet. Er du gått fra vettet? Løp! Jeg gadd ikke å svare Nick, han fikk tro det han ville, men ja, dessverrelig hadde jeg nok gått fra vettet (i hvert fall så det sånn ut for mennesker med litt vett i skallen). Da skyen lettet skulle jeg ønske jeg hadde løpt min vei når jeg hadde sjansen. Det ekle stein monsteret, som jeg bestemte meg for å kalle Flint, så akkurat ut som det i drømmen min. Okay, nå kan vi løpe! Jeg og Nick la beina på nakken og spurtet mot svømmebassenget. Nick hvorfor løper vi hit?! Hva?! Jeg fulgte bare etter deg! Men jeg fulgte etter deg! Vi innså først nå at dette kunne bety slutten for oss. Svømmebassenget var i tredje etasje og selv om Flint mest sannsynlig ikke kan svømme (ettersom steiner synker i vann) ville vi nok dø uansett.

Døren fløy opp, men Flint var så kraftig at han ikke kom seg gjennom. Ok, vi har litt tid. Noen siste ord du vil si før vi dør? Til hvem skal jeg liksom si det til? Jeg så uforstående på Nick. Haha... bare glem det, du skjønner jo aldri spøker... Okay, men har du noen tanker som kan redde oss?! Hva med å hoppe uti vannet? Er du riktig skrudd sammen, eller? Ditt valg... Jeg hoppet uti og håpet at Flint ikke ville følge etter. Da jeg kom opp til overflaten ga døren etter og Flint braste inn i svømmehallen. Bak meg kunne jeg høre ett plask og jeg antok at det var Nick som kom etter meg. Til min lettelse hoppet ikke Flint etter, men han begynte å sirkle svømmebassenget og jeg var ikke verdens beste svømmer så jeg hadde to muligheter (og ingen hadde ett attraktivt utfall): bli i bassenget og risikere å drukne eller svøm mot utgangen når Flint er på andre siden av bassenget og håpe på at han ikke kommer frem først. Jeg bestemte meg for å svømme for utgangen og når Flint var kommet helt i andre enden svømte jeg som en gal for å komme til døra.

Den gode nyheten var at jeg kom meg til døra, den dårlige var at trappen ned til førsteetasje var rasert og borte vekk. Hva gjør vi nå? Vi hopper... Hopper?! Ja, kom nå. Jeg trakk med meg Nick mot vinduet og så ned. Vi bør kunne overleve hvis vi hopper herfra, jeg pekte på ett metall platå litt under oss. På utsiden så jeg helt rolig ut, men egentlig var jeg nervøs. Vi hopper på 3. 1... Jeg kunne kjenne Nick's varme hånd mot min kjølige. 2... 3... men akkurat før jeg kunne satse mot metall platået utbrøt Nick: Vent! Jeg... jeg er ikke klar. Han var helt skjelven og kaldsvettet. Jeg følte ett stikk av dårlig samvittighet, men samtidig så var dette den eneste fluktruta vi kunne bruke. Bak oss kom Flint og det siste jeg husker er at vi falt.