Hvem er jeg? (Bok 1)

Epilog

Mitt navn er Natasha Todorova og for ett år siden kjempet landsbyen mot Døden. Kjæresten min, Julie Nightshade, døde da hun selv drepte Døden. Julie er ett av de beste menneskene jeg noen gang har møtt, hun virket kanskje kald på utsiden, men den sanne Julie som jeg kjente var modig, snill og omtenksom. Jeg føler meg som den heldigste personen i universet som kan si at hun var kjæresten min og selv om jeg savner henne for hver dag som går er jeg takknemlig for alle de minnene jeg har av henne.

Julia og Julian sørget nok like mye som meg, mest sannsynlig mer. De mistet jo både Julie og Julius i slaget. Jeg husker dagen da Julie fortalte meg om hvordan livet vårt kunne vært om vi hadde vært normale. Hun hadde også fortalt meg om bestevennen hennes Nick. Jeg føler at jeg bør finne Nick og fortelle han at Julie hadde dødd. Såpass skylder jeg han, det betyr at jeg må dra til Julies gamle skole.

Skoler var... interessante. Da jeg gikk inn glante alle på meg, hvorfor er jeg ikke sikker. Kanskje fordi jeg hadde flere kniver og ett sverd spent fast i beltet mitt og at jeg gikk i en slags krigsrustning eller fordi håret mitt var så blondt at nesten var sølvfarget (og ja, det var naturlig). Jeg prøvde å huske hvordan Julie hadde beskrevet Nick. Hva var navnet hans igjen? Det var Nicholas Winter. Borte ved ett bord satt en gutt som passet Julies beskrivelse, middels høy, bredskuldret, svart hår og brune øyne. Jeg gikk mot han, vennene hans stanset praten og hele gjengen så på meg (awkward!). Er du Nicholas Winter? Jeg så på han med et seriøst blikk, stemmen min var ganske seriøs. Ja... hvem er du? Han så på meg med ett spørrende blikk, jeg kunne se en slags bekymring i øynene hans. Jeg svarte han med en litt mykere stemme: Natasha Todorova, Julies (eks, men det sa jeg ikke) kjæreste. Jeg rakte ut hånden min (du vet, folk håndhilser jo, selv i landsbyen). Å... jeg, jeg visste ikke at... at Julie var... Stemmen hans døde. Jeg må snakke med deg... angående Julie. Ja, hva er det? Du vil kanskje høre dette på et mer privat sted. Nei da, bare si det... Jeg pustet ut, å fortelle om Julies død var vanskelig. Selv om jeg løy om måten hun døde på. Julie... døde i fjor...

Nick så på meg og begynte å le. Haha! God spøk ass! Det er ingen spøk, hun ble drept av en psycho. Nick sluttet å le, øynene hans ble store. Men... nyhetene... Jeg tenkte du bare ville vite det, siden dere var bestevenner. Jeg begynte å gå da Nick grep tak i hånden min. Jeg snudde meg og så spørrende på han. Hvor kommer du fra? En knøttliten landsby langt unna sivilisasjonen. Nick rynket på brynene. Hvor liten? Ca. 350 innbyggere (vi hadde vært nærmere 2000, men krigen hadde redusert befolkningen drastisk), hvordan det? Nei, ikke noe spes... men hvorfor har du så rare klær, og er de våpnene ekte? Klærne mine er normale der jeg kommer fra og ja de våpnene er ekte, men nå må jeg gå.

Etter å ha kommet med mange unnskyldninger kom jeg meg endelig ut. Å ha snakket med Nick har hjulpet meg... det føles som om en vekt er blitt løftet av brystet mitt. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror at Julie hadde ønsket at Nick skulle vite. Mitt navn er Natasha Todorova, for ett år siden mistet jeg Julie... men jeg er takknemlig for at jeg kunne være der i hennes siste øyeblikk. Jeg vil aldri glemme henne og jeg vil alltid elske henne... Hver dag gjentar jeg mitt eget navn og Julies. Det er blitt ett ritual... det er det som får min hverdag til å gå rundt... Krig påvirker alle som er involvert, men man reagerer aldri likt. Dette er min måte å reagere på og å hedre Julie...