Hvem er jeg? (Bok 1)

Kapittel 1

Jeg løp rundt på en eng ved en innsjø, det var deilig å kjenne vinden i håret. Stedet virket kjent, plutselig begynte det å rasle i gresset. Det kom mot meg! Hvem er det?! Mamma? Pappa? Hvorfor ropte jeg på dem? For en idiot jeg er, de er borte, akkurat som resten av familien min. For å kunne være trygg fra alt som har skjedd. Julia!? Drømme enga gikk over til ett mareritt, vannet ble svart og engen døde. Opp fra gresset kom det en grotesk skapning med ett skjevt ansikt, kroppen var gigantisk og det så ut som om den var laget av Stein. Jeg ble løftet opp etter halsen, like lett som om jeg hadde vært en dukke. Da det begynte å svartne for meg hørte jeg den si: Svarene er der du minst ønsker det...

Jeg satte meg brått opp og så meg rundt. Selvfølgelig var jeg alene. Klokka var 05:00, men siden jeg uansett var lys våken bestemte jeg meg for å stå opp. Skolen begynner uansett ikke før 08:00. Vanligvis kommer jeg litt sent til skolen, men nå har jeg tid til å få vasket håret, spist og starte en klesvask.

Wow Julie, du er jo tidsnok! Jeg skulte på Nicholas, de fleste pleier å syntes jeg er sær og ufhøffelig (som kanskje er grunnen til at jeg ikke har så mange venner), men Nick brydde seg ikke, han pleide bare å gi meg ett skøyeraktig blikk. Hvordan greide du å stå opp så tidlig? Hva er hemmeligheten din? Ugh, jeg har ingen hemmelighet! Det var bare ett dumt lite mareritt! DU hadde mareritt?! Jeg har alltid virket kald, ufølsom og de fleste synes jeg er en weirdo. Første skoledag gikk bedre enn forventet, men hvis noen skulle gitt meg poeng fra 1 til 10 ville jeg nok fått en 3. Grunnen til at jeg ikke er med i noen gjeng har jeg egentlig meg selv å takke, den mest populære jentegjengen som ingen vil utfordre inviterte meg til å joine dem i lunsjen. Men selvfølgelig så likte ikke jeg attituden deres og da jeg takket nei begynte lederen deres, Frida, å gå etter meg og slenge dritt. Vanligvis så bryr jeg meg ikke, men da hun sa at det ikke var rart jeg bodde alene snudde jeg meg og slo henne rett i planeten. Selvfølgelig begynte hun å vræle som en unge (men de fleste ville vel begynt å gråte hvis de brakk nesa, sant?) og slik blomstret det ett hat mellom gjengen hennes og meg, også var det jo den anmerkningen jeg fikk i samme slengen.

Hvordan går det med nesa? Jeg ga Frida ett stygt smil. Det hadde gått en stund, men hun hadde fortsatt bandasjer teipe fast på nesen. Til svar fikk jeg 7 dødelige blikk. Uh, Julie, bare la dem være i fred, vi trenger ikke å skaffe oss fiender, sant? Og... smykket ditt gløder! Huh? Da jeg så ned glødet den mørkeblå steinen i smykket mitt svakt. Rart... det har aldri glødet før... Tankegangen min ble raskt avbrutt da veggen ved kantina eksploderte og sendte ut en sky av støv, mens biter av veggen fløy mot elevene.