Hvem er jeg? (Bok 1)

Kapittel 16

Er du klar for en svømmetur? Tash smilte. Kun hvis jeg får et kyss, jeg smilte til Tash med et rampete blikk og hun gliste tilbake og ga meg et raskt et. Vannet var lunkent og behagelig å svømme i, selv om det ennå sved å ha kontakt med det. Jeg satte opp farten og svømte forbi Tash. I øyekroken kunne jeg se at Tash også satte opp farten. Jeg tror vi begynte å svømme om kapp for plutselig svømte vi raskere og raskere og før jeg visste ordet av det hadde vi svømt over innsjøen.

Selv om vi skulle ønske at vi kunne ta en pause og la klærne tørke insisterte Tash på at vi skulle fortsette, men jeg trengte svar på et spørsmål først: Burde det ikke ha sluttet å svi nå som merket er borte? Jeg så undrende opp på Tash. Jo... svir det ennå? Jeg nikket og ventet på et svar. Jeg vet ikke, men jeg hadde trodd det ville slutte å brenne... du er jo den første, så kanskje vi først må prøve det ut mer. Hun så tankefullt på meg før hun ristet på hodet. Vi kan ikke stanse nå...

Tash trakk fram et kart og vinket på meg. Du ser vi er her nå, hun pekte på et område som lå rett ved siden av Tåkeskogen (som var markert med Advarsel! Ekstremt farlig! Og selv om jeg ikke vet hva det er høres det ikke bra ut, så nope, jeg skal ikke inn dit!). For å komme dit alle reiser for å finne svar de enten ikke vet eller husker... eller i veldig spesielle sammenhenger, svar og minner som er blitt forseglet må vi gjennom Tåkeskogen og gjennom denne passasjen. Bak der kan ikke demonene gå... og heller ikke beistene deres, men de besatte ferdes der, hundrevis av dem hver natt. Jeg avbrøt henne (siden jeg er nysgjerrig) og spurte hvordan det kunne være så mange av dem. Når de er helt besatt eldres de ikke, de forblir låst i den alderen, men ikke undervurder dem. De er like sterke som mennesker i toppform, selv de som ser gamle ut eller de som ser ut som barn. Så hvis de får tak i oss så er alt håp ute? Nei, vi er generelt sterkere enn mennesker og mer utholdende, men ikke alle trener seg opp til potensialet sitt. Jeg glante på henne (altså, det var ikke min feil at jeg ikke hadde trent meg opp til potensialet mitt, men jeg var ganske godt trent som et menneske). Slapp av, du har dine grunner, nå, er du klar for Tåkeskogen? Selv om Tash gliste kunne jeg se en slags frykt i øynene hennes.

Tåkeskogen levde opp til navnet sitt. Heldigvis for oss så hang ikke tåken lavt, så vi kunne se hverandre. Vær på vakt og ha våpenet du er best med klart. Hvorfor det? Det er jo dag. I Tåkeskogen har ikke det noe å si, husker du ikke at jeg sa til deg at når det er tåkete så kan demoner, beist og besatte gå fritt uten noen plager. Så... vi kan møte på en demon?! I teorien ja. Tash gikk varsomt foran meg og hadde buen klar, men helt plutselig grep hun seg til leggen og sa: De har funnet oss! Løp!