Hvem er jeg? (Bok 1)

Kapittel 10

Du tror de vil hjelpe meg? Jeg spurte med dempet stemme. Ja, de er gode venner, familiene våre har alltid vært nær hverandre. Da foreldrene mine ble besatt lente jeg og Julian oss mot dem for støtte. De hørtes ut som vidunderlige venner. Så, er du interessert i Will? Jeg ga henne et litt ertende blikk. Will? Julia hevet et øyenbryn. Will er... hm... han liker å flørte. Jeg hadde lyst til å få et ordentlig svar, men dessverrelig så kom Will ned. Han kom og satte seg og bak han kom det to andre jenter. Begge høyere og mest sannsynlig eldre enn meg, kanskje i 17-19 årene. Dette er Natasha/Tash, og dette er Christa/Chris. Tash hadde langt blondt hår og safir blå øyne som virket kjente og Chris hadde også safir blå øyne, men de virket ikke like kjente, og ekstremt blondt hår som så ut som sølv når solen skinte. Begge to smilte og hilste høflig. Så, hva trenger du fra oss, min elskede? Will smilte og ga Julia et skøyeraktig blikk. Julia himlet med øynene, men smilte. Jeg trenger at en av dere blir med Julie ut på en reise. Alle tre så på meg og det var ganske flaut, så jeg tror jeg kom med noe så glupt som: eh, hei... Så ja, ikke det beste førsteinntrykket.

Jeg vet ikke, skulle gjerne gjort det, men jeg er en av speiderne som liksom skal si ifra om det er farer som truer landsbyen. Chris så ganske trist ut og jeg forsto at hun følte at hun skuffet Julia. Det er greit, vakt-jobbene er veldig viktige. Jeg blir gjerne med, Tash smilte. Det er jo ganske kjedelig å bare se og høre på hvordan Will prøver å vinne Julias hjerte. Hun dultet Will litt ertende i skulderen, Will's kinn ble røde og han så ned i gulvet, i øyekroken kunne jeg skimte at Julia også ble litt rød i kinnene. Hva med deg da, Will? Uh, vannkraftverket trenger meg nok... Ok, Tash, Julie, dere må bli med meg for å få utstyr.

Julia ledet oss til en metall bygning. Inni var det en svær luke og jeg forsto at denne bygningen måtte strekke seg langt ut under bakken. Vent her. Julia åpnet luken og begynte å klatre ned. Litt senere kom hun opp med noen sorte klær som virket forsterket av lær. Hva slags våpen foretrekker dere? Julia så opp på oss. Er alle trent til å håndtere våpen? Ja, i tilfelle vi blir angrepet er vi trent til å kjempe med og uten våpen og de som har evner som kan brukes til kamp eller helbreding blir også trent opp til å mestre dem helt. Tash så ut til å tenke på hva hun ville bruke. Kniv og pil og bue. Julie? Uh, kortsverd, pil og bue og kniv? Jeg hadde lagt merke til at alle bar rundt på et sverd og hadde familieringer. Var det det de brukte for å kjenne igjen hvilken familie de tilhørte? Sverdet jeg fikk hadde et svart blad med vakre inskripsjoner (som jeg ikke forsto) og det passet overraskende nok perfekt i hånden min. Vi skiftet til de svarte klærne og spente fast våpnene (vel, bortsett fra buen som vi bar).

Etter å ha sagt farvel og takket Julia for alt sto vi ved skogkanten. Husk at du alltid må være varsom og klar til å forsvare deg. Har du gjort dette før? Nei, men det må jo alltid være en første gang, Tash gliste, og på en måte så gjorde det meg rolig. Det var noe kjent med henne og jeg var på en måte glad for at det var hun som ble med meg selv om jeg mest av alt skulle ønske at Julia kunne bli med. Hva gjør vi når vi går tom for piler? Vi må alltid prøve å hente de igjen, spesielt når vi jakter siden buen er det viktigste våpenet vi har for å skaffe oss mat. Eneste unntak er hvis vi blir angrepet av monstre eller demoner, da er det viktigste at vi holder oss i live. Er du klar? Hun så medfølende på meg. Ja, jeg er klar... Det var ikke helt sant. Egentlig ville jeg bare løpe min vei og si at verden hadde gått av skaftet, men det var ingen vei tilbake og det visste jeg.