Hvem er jeg? (Bok 1)

Kapittel 23

Jeg satte meg opp, klokken var 5 så jeg kunne gå ut fra rommet mitt, men jeg ble sittende i sengen min. Musikken min spilte ennå, jeg hadde kommet til slutten av en russisk sang som heter Крылья, eller Wings, jeg hadde alltid elsket den sangen, og på merkelig vis kunne jeg også forstå det Polina Bogusevich sang. Jeg orket ikke å plugge ut musikken og samtidig så undret jeg over hva den drømmen handlet om. Etter en stund gikk det opp for meg. Det kunne vært meg og Natasha hvis vi hadde levd som normale mennesker. Jeg fikk tårer i øynene, hvorfor ble mitt liv så jævla komplisert?! Hvorfor kunne jeg ikke bare være en ubetydelig person av alle de menneskene som eksisterte? Det jeg egentlig gruet meg mest til var å måtte konfrontere Døden eller pappa eller hva jeg nå enn skulle kalle han. Jeg hadde ikke lyst til å tenke mer på det, egentlig ville jeg bare krympe og krympe og bli til ingenting. Jeg bestemte meg for å utsette disse deprimerende tankene ved å legge meg igjen.

Julie! Mmm... 5 minutter til... Klokken er 12 om dagen. Bare 5 minutter til... Jeg må nok ha sovnet igjen for jeg bråvåknet da noen røsket meg ut av senga. I et øyeblikk føltes det som om jeg svevde før jeg traff bakken med ett hardt brak. Faen da! Jeg rullet rundt og så rett opp i Julias ansikt. Musikken min spilte på sangen Speak Up! og det var akkurat det jeg ønsket å gjøre (selv om jeg er ganske så sikker på at Isabella Clarke ikke akkurat synger om å si ifra til søsteren din fordi hun er altfor hardhendt mot deg). Kom igjen, Julie. Du skulle liksom stå opp kl. 7:00. Jaaaa... la meg gjøre meg klar da... Julia gikk ut av rommet og jeg begynte å slepe meg mot badet.

Da jeg kom ned satt bare Tash ved bordet. Hvor er de andre? Gjør seg klare, finner utstyr og sånt. Vi skal møte dem ved skogkanten om en time, så du bør kjappe deg. Jeg spiste maten raskt og spente på meg utstyret jeg hadde fått til reisen. Kommer du?  Jeg smilte til Tash. Selvfølgelig, men først... Hun ga meg et raskt kyss og så på meg. Jeg måtte bare gi deg ett... Siden... du vet hvordan landsbyen er. Ja... jeg vet.

Da vi kom fram sto Julia og snakket med en svært kraftig fyr, men da hun fikk øye på oss avbrøt hun samtalen og begynte å gå mot oss. Jeg kommer til å sende dere inn sammen med den aller siste gruppen, og husk dette Julie, du må drepe Døden. Jepp, jeg husker... Bra, og før vi starter så skal du vite at du betyr mye for oss... jeg skulle ønske dette kunne endt annerledes, men hvis vi lar Døden gå fri kommer han til å utslette Jorda. Julia snudde seg og begynte å gi ordre. Sakte, men sikkert ble det færre og færre og etterhvert kunne vi høre brøl og skrik komme fra skogen.

Etter flere dager med en krig du ikke har deltatt i endrer man seg. Jeg begynte å se rundt meg og tenkte at alle som hadde gått inn kom til å dø og at monstrene ville komme å ta meg. Tash satt og spilte på gitaren sin (jeg skjønner egentlig ikke hvorfor hun tok den med og hvordan hun hadde overbevist Julia om å la henne få beholde den), hun var veldig flink og hvis jeg hadde visst hvilken låt hun spilte hadde jeg nok sunget med (du vet, for å ha noe å gjøre). Jeg satt og lyttet til Natasha's gitar og etter en stund merket jeg at det var blitt helt stille i skogen. Er dere klare? Julia sto foran den lille gruppen av folk som var igjen. Tash la fra seg gitaren og reiste seg. Er du klar for kamp, Julie? Jeg nikket. Følg meg! Julia ledet oss inn i skogen, inn i Dødens territorium.