Hvem er jeg? (Bok 1)

Kapittel 18

Minnene kom som flashbacks. Jeg kunne se dem som om jeg var en tredje person tilstede. Ved siden av meg kunne jeg se Tash. Minnet vi hadde landet på var da jeg var en liten baby, det var på en måte litt kleint. Jeg kunne ikke se faren min, men den kvinnen jeg drømte om, hun med det rare håret som var moren min, holdt meg og snakket om at jeg ville ha en lovende fremtid. Jeg tror jeg bare så de minnene som var viktige for plutselig kunne vi se da den skumle skikkelsen til Døden manifesterte seg foran mamma og 4 år gamle meg, da han begynte å snakke døde alle stearinlys og rommet ble iskaldt. Døden snakket om at jeg måtte bli med han og trenes, men mamma virket ikke begeistret og kastet et eller annet mot han. Døden brølte og begynte å gå i oppløsning til det bare var en sky av røyk igjen.

Jeg opplevde den rare drømmen om skikkelsen i skogen, som jeg antok var Døden, og mamma, men til forskjell fra drømmen så forandret ikke denne seg når hun grep meg. Du må aldri, aldri følge etter han! Men mamma, hvorfor dukker han da stadig opp i livet vårt? Gå til Natasha, jeg lover å forklare det til deg når tiden er inne. Yngre meg gikk bort til Tash som var et år eldre enn meg. Siden vi var små hadde vi allerede skjøvet denne hendelsen ut av hodet vårt og begynt å leke. Jeg rettet fokuset mitt mot mamma igjen for å høre hva hun sa. Det var en feil å eksprimentere med Døden! Julie og alle andre er i fare nå fordi vi ikke ville innse at det er en bedre, men vanskeligere måte å stanse demonene. Det var feil av oss å lage en hybrid. Det eneste vi har gjort er å gjøre om datteren min til et eksperiment! En hybrid som ikke tilhører noen steder... Mamma begynte å gråte.

Da jeg var 15 sto mamma på kjøkkenet og lagde mat idet det kom noen inn. De snakket lavt med henne og nikket mot meg. Jeg gikk nærmere og hørte hva hun sa: ta henne til et trygt sted, forsegl minnene og legg en brems på kreftene hun besitter. Kun da vil hun være trygg... sørg for at hun aldri kommer tilbake hit.

Jeg blunket og oppdaget at jeg var tilbake ved alteret. Var dette alt den ville vise meg?! Jeg var ganske skuffet, etter å ha løpt rundt og holdt på å bli drept var dette alt jeg fikk vite. Vi ga bare blod til de aller viktigste minnene. For å få tilbake alle hadde du trengt å ofre noen... men moren din sa du at du er en hybrid... av Døden og vår rase. Tash hørtes bekymret ut. Det... er vel ikke så dårlig... eller vil du ikke være sammen med meg lenger...? Jeg bryr meg ikke om hvem foreldrene dine er, jeg bryr meg om hvem du er, og du er en av de mest omtenksomme menneskene jeg vet om. Selvfølgelig vil jeg ennå være kjæresten din. Tash kysset meg og sa med et alvorlig uttrykk: du må aldri spørre eller tenke noe sånt igjen, ok? Selvfølgelig, jeg smilte og holdt godt rundt henne.

Hvorfor er egentlig Døden så ille? Alle levende vesner dør jo en eller annen gang. Det er sant, men Døden med stor D er ille fordi Døden har ikke medfølelse, han er ikke bundet av pakten. Pakten? Jeg hadde aldri hørt om denne pakten. Pakten går ut på at man kun skal drepe det man trenger for å overleve og å ikke ødelegge naturen med mindre det hjelper livssyklusen til å gå rundt, men den sier også at man ikke skal myrde, torturere og frarøve den frie viljen fra hverandre og Døden gjør det. Det er han som forgifter tankene til de som blir til demonene som deretter følger hans ordre om å besette folk og han myrder de som går ut før 05:00. Så lenge døden har en fysisk form vil flere bli besatte og flere demoner vil bli skapt. Du skjønner, pakten inngår kun vår rase, dyr og naturen selv. En gang i tiden levde vi med menneskene, men de har brutt avtalen for lengst og glemt at vi og pakten eksisterer. Derfor må vi stanse døden, og du er den eneste som kan få folk til å samle seg mot han.