Hvem er jeg? (Bok 1)

Kapittel 20

Jeg gikk oppover for å hjelpe Tash og da jeg nådde henne tok jeg tak i den ene hånden hennes (og håpet på at vi ikke kom til å styrte ned til den visse død). Den ekstra vekten var litt uvant, men etter å ha sjanglet og veiva litt greide jeg å finne balansen. Jeg satte oss ned på trygg grunn og kjente at jeg var veldig sliten. Du... kontrolerer tiden... Jeg orket ikke å gi noe ordentlig svar så jeg nikket bare. Tash så tankefull ut. Vi kan snakke om det senere. Kom, du vil elske denne hulen, og uten å si noe mer begynte hun bare å gå. Jeg brukte sikkert lang tid på å reise meg for da jeg kom inn i hulen kunne jeg ikke se Tash lengre. Vent på... meg! Jeg halv-spurtet etter henne.

Jeg fikk følelsen av at jeg hadde gått i hulen i minst hundre år da en hånd plutselig grep tak i armen min. Gah! Jeg ble skremt og overrasket og i ren refleks slo jeg ut med hånden. Au! Tash holdt seg i nesa og så på meg med ett anklagende blikk. Sorry! Jeg tror jeg kom med ett lite heh, etter unnskyldningen min for Tash så på meg med et granskende uttrykk. Samma det, jeg hadde tenkt å vise deg dette. Hun smilte og pekte innover i grotten. Den så akkurat ut som det Julia hadde fortalt meg, hvit og isblå med en sølvaktig glans. Så, hvorfor er dette luft sitt hellige punkt? Vet ikke, kanskje fordi det blir iskaldt og tynt med oksygen i høyden. Jeg begynte å gå lengre inn i hulen. Det var innmari kaldt, men underlig nok hadde jeg ennå ikke frosset ihjel.

Kjernen i hulen var en sånn romersk aktig fontene (hvis det er det det heter når det ser litt ut som ett veldig forstørret drikkebeger, men det trenger vel ikke en sånn derre vannsprut for å kalles en fontene... sant?). Den var laget i sølv og hadde flotte inskripsjoner (som jeg ikke forsto) og mønstre som så ut som vinden. Innholdet i fontenen var melkehvitt med litt himmelblått i. Det måtte være noe slags magisk væske for hvis ikke så ville det vært dypfryst. Tash, du må se dette! Bak meg kunne jeg høre skritt og da jeg snudde meg sto jeg ansikt til ansikt med en kvinne. Øøhh... du er ikke Natasha (ja, ja, jeg vet at jeg ikke eier manerer)! Jeg så undrende og anklagende på kvinnen. Nei... jeg er luft.

Som i elementet Luft eller luft luft? Jeg visste egentlig svaret og langt bak i hukommelsen kunne jeg også huske at Julia hadde sagt at man aldri skulle fornærme eller terge elementene. Men gjort er gjort og forhåpentligvis ser hun forbi denne... kommentaren. Hvis ikke ser jeg nok fram til en fremtid som en isskulptur. Hmmm... jeg hadde nok forventet at Julia hadde lært deg litt manerer, men det er nok en for stor forventning av noen som har vokst opp sammen med mennesker.  Unnskyld meg! Denne kvinnen gjorde meg ganske irritert, men jeg sa ikke noe mer. Dessverre sa heller ikke kvinnen noe mer, så det ble bare en pinlig stillhet mellom oss. Såååå... hva gjør du her... Luft? Hmp... jeg kom for å se om du er verdig en oppdatering av evnen din. Å... og...? Hadde jeg hatt et valg ville jeg sagt at du er altfor uhøffelig og umoden, men ettersom situasjonen er litt spesiell har du vel gjort deg verdig.