Hvem er jeg? (Bok 1)

Kapittel 24

Overalt lå det strødd med døde, både våre egne og monstre. Beist av alle slag, besatte og mindre demoner. Blant de døde løp mange av sanitetsgruppen rundt. De så etter sårende, men de som ikke allerede var hentet ut var mest sannsynlig døde. Alle likene hadde store skader, de ville ha forblødd i løpet av noen få minutter. Blant de døde lengre inn fikk jeg øye på ett kjent fjes og det knøt seg i magen min. Julius lå der med store øyne, blikket til en som visste at hans tid var ute. Jeg kjente meg kvalm, ansiktet var nesten ikke gjenkjennelig og den lille kroppen hans var helt revet i stykker. Han hadde ikke vært blant krigerne, men han hadde vært lærling hos en i sanitetsgruppen. Jeg vendte blikket bort, synet var for grusomt. Julia og Julian må også ha sett han, for begge ga tegn til at vi bare skulle fortsette. Jeg så meg over skulderen og kunne se at de knelte ved kroppen hans med tårer i øynene. Da jeg trodde jeg skulle bryte sammen av sorg og frykt kjente jeg en varm hånd på skulderen min.

Natasha så på meg med et trist uttrykk. Kom... ikke se ned, Julie. Hun ga meg en klem før vi fortsatte. I en lysning satt det en gruppe med utslitte krigere. Jeg kunne ikke se noen monstre, men det var allikevel tryggest å sitte ute i lyset der ikke alle monstrene kunne gå. Den lille gruppen vår sluttet seg til dem, men jeg og Tash gikk videre. Vi så etter Døden, han burde være her.

Jeg fikk en rar følelse jo lengre inn vi gikk. Det ble mørkere og kaldere og jeg følte som om noe kalte på meg. Sssskal vi lekeee? Jeg stivnet. Det var noe ved den stemmen som skremte meg, men Tash virket enda reddere. H-hvem er det?! Jeg prøvde å få stemmen min til å si det på en høy og stødig måte, men den ble bare ett halvhjertet rop med en skjelvende stemme. Ut fra treet kom det en skikkelse, og Tash stivnet. Nate? Hvem er Nate? Jeg snudde meg mot Natasha, hun var hvit som ett laken. B-broren min... Jeg prøvde å huske han, hadde jeg noen gang møtt han? Ja, når jeg tenkte hardt nok kunne jeg huske at vi lekte sisten med han da vi var små. Nate eller Nathaniel som hvis jeg husket riktig, var høy og hadde det samme blonde håret og de safir blå øynene som Tash.

Nate kom løpende mot oss, mye raskere enn et vanlig menneske. Han grep tak i meg og begynte å kvele meg, men Natasha sparket til han og ingenting skjedde! Foran meg smeltet ansiktet til Nate bort, øynene hans var døde og hvite og han hadde ikke noe hud! Jeg ville skrike, men jeg hadde ikke luft til det. Da alt begynte å svartne for meg kunne jeg plutselig puste igjen. Jeg åpnet øynene og så at Natasha hadde kuttet hodet av skapningen. H-hva var det?! Jeg hev etter pusten. Det var et nytt monster, de kan bli til folk som betyr mye for deg eller din verste frykt... kom, la oss bare finne Døden.

Vi gikk videre i stillhet, lyttet etter hver lyd som kunne indikere hvor Døden befant seg. Til høyre hørte vi plutselig et høyt knekk. Jeg begynte å gå mot lyden da jeg merket at Natasha ikke fulgte etter meg. Kommer du ikke? Hun ristet på hodet. Kun du og Julia kan gå nær Døden. Hvis han berører noen som ikke er i slekt med han eller tjener han vil de umiddelbart dø. Du må gjøre dette alene... Jeg gikk tilbake til Tash og ga henne ett kyss. Jeg... jeg tror jeg visste det. Innerst inne. Jeg elsker deg... Jeg dro Tash inn for en klem idet jeg sa det. Og jeg elsker deg... Tash gjengjeldte klemmen min. Jeg turte ikke å se meg tilbake da jeg gikk mot lydene. Jeg var klar til å møte Døden... og til å tilintetgjøre han.