Hvem er jeg? (Bok 1)

Kapittel 14

Tash! Det... det er blitt mindre! Hun satte seg opp og så på meg med intense øyne, slik satt vi en stund. Tash brøt stillheten ved å ta tak i hånden min og spørre kan jeg få se? Jeg nikket og kjente en kilende følelse i magen, selv ante jeg ikke hvorfor. Tash snudde hånden min slik at håndleddet ble godt synlig. Utrolig... jeg har aldri sett noe med slik virkning... Hun løftet blikket og smilte mot meg, de safir blå øynene lyste av glede og håp. Vil du prøve å sove med armen i vannet? Jeg hadde veldig lyst til å si ja, litt fordi jeg kanskje ville bli kvitt merket, men aller mest fordi jeg ønsket å gjøre Tash glad. Det var egentlig ganske merkelig, for, jeg hadde jo bare kjent henne i snart 2 dager. Jeg kan prøve... Nølende stakk jeg armen litt ned i vannet, det fortsatte å svi, men ikke så mye som sist. Julie, kan du love meg en ting? Ja. Hvis det gjør veldig vondt så må du trekke opp armen med en gang, lover du? Ja, jeg lover... Bra, jeg tenker vi blir her imorgen også... natta, Julie... Natta Tash... Jeg sovnet ganske fort, og den natten drømte jeg igjen.

Julie! Julie! En svær mengde ropte på 9 år gamle meg, men jeg enset dem ikke. Øynene mine var fokusert på en mørk skikkelse, den snudde seg aldri, men den snakket med meg. Når tiden er inne vil du finne sannheten... du skal vite at jeg ikke vil deg noe vondt... eller vennene dine. Faktisk så verdsetter jeg deg, da du ble født var jeg i tvil, men nå ser jeg at du er akkurat så mektig som jeg ønsket... kanskje til og med mektigere. Skikkelsen begynte å le, en kald latter som sendte frysninger nedover ryggen din. Julie! Jeg ble dratt tilbake av noen hender og da jeg snudde meg så jeg en kvinne. Hun hadde lilla øyne og obsidian farget hår med en vakker sølvglans i håret som minnet om når himmelen var krystallklar og man kunne se hver eneste stjerne. Mamma!

Idet jeg ropte det og kastet meg i armene hennes ble tiden forvridd og plutselig satt 14 år gamle meg på enga, men jeg var ikke alene... En jente på 15 kom smilende ut fra skogen og det var noe kjent med henne, men jeg greide ikke helt å plassere hva det var. Jeg så alt dette utfolde seg som om jeg var en tredje person, men jeg visste at denne jenta med brunt hår og grønne øyne var meg og jeg visste at dette var et minne...

Jeg trodde nesten at noe hadde skjedd med deg, jeg smilte og reiste meg for å møte henne. Jaså? Du vet jo at jeg trener for å komme inn i forsvaret. Noen beist er da ikke så vanskelige å håndtere? Hvis de er ferdig utvikla så er de det jo. Jenta smilte til meg og sa du bekymrer deg for mye om meg Julie... men det er vel det at du bryr deg sånn som gjør at jeg elsker deg. Vi satte oss ned i gresset og så utover innsjøen mens det kom en deilig bris. Jeg elsker deg å... Jeg lente meg fram og kysset jenta som gjengjeldte det. Jeg skulle ønske vi ikke trengte å møtes i skjul... Jenta hadde lagt seg ned i gresset og lukket øynene. Jeg skulle til å svare idet vi hørte et høyt ul. Plantebeistene? Jeg så spørrende på jenta. Nei... mye verre, ulvebeist, løp! Vi kom oss opp i en fei og løp mot innsjøen. Hva er ulveebeist?! Det er plantebeist som er oppgradert av Døden! Ett bitt fra de vil aldri leges, man vil alltid føle smerten det bittet påførte! Vi løp raskere, ulvebeistene hadde kommet til syne. De var prikk like de beistene Julia hadde kjempet mot, men disse var dobbelt så store. Vi nådde fram til innsjøen og stupte uti, men det ene beistet fikk så vidt tak i jentas legg. Den laget et lite kutt før den ulte og gikk i oppløsning.