Hvem er jeg? (Bok 1)

Kapittel 11

Jo lengre inn vi kom desto mørkere ble det. Skogen hadde vært trivelig den første timen, men nå begynte det å mørkne og trærne ble tettere. Vi hadde heller ikke fått noe mat, rundt oss var det ikke et eneste dyr og man kunne bare høre vinden ule gjennom trærne. Tash, kommer de demonene ut om natten her i skogen også? Tash hadde stanset i en lysning. Fortalte ikke Julia deg det? Jeg så på Tash, de safir blå øynene hennes betraktet ansiktsuttrykket mitt. Jeg må nok ha sett helt forvirret ut, for hun så bekymret på meg... og jeg vet ikke hvorfor, men jeg fikk ett sterkt behov for å prøve å ikke bekymre henne. Demonene bor i skogen Julie, du må aldri gå alene her. Skogen kryr av demoner og besatte om natten. Bare om natten? Jeg trengte svar på det for å ikke bli helt creepa ut. Demonene kommer kun ut om natten, men de besatte kan være aktive om dagen, selv om det ikke er ofte. Det eneste unntaket er hvis det er tykk tåke. Vi bør ikke bli her for lenge... kom, vi tar denne veien. Jeg småløp etter henne, men da vi hadde kommet oss litt opp fra lysningen kunne vi allerede høre vill bjeffing. De har funnet oss! Tash grep hånden min og trakk meg med bort til et svært tre. Kom igjen, vi må klatre, de kan ikke nå oss der...

Jeg var en elendig klatrer (faktisk så feilet jeg på å klatre opp i et epletre da jeg var 15) og derfor gikk det ekstremt sakte. Kom igjen Julie! Du greier det! Tash sine ord hjalp ekstremt mye og jeg greide å sette opp farten, da jeg så bak meg kunne jeg se svære ulver prikk like de jeg og Julia hadde kjempet mot da jeg kom hit. Jeg var nesten oppe på den laveste greina der Tash ventet på meg da jeg kjente noe gripe hardt rundt foten min. Arg! Smerten var intens og det kjentes ut som om beinet mitt skulle rives av. Da jeg så ned kunne jeg se at den ene ulven hadde smelt kjeften sin rundt leggen min. Tash! Jeg så opp på henne med et desperat blikk, jeg kunne ikke holde igjen så mye lengre. Da jeg ikke fikk noen respons så jeg opp og en pil suste rett forbi meg. Jeg hørte et ul og så var var foten min fri. Tash grep tak i beltet mitt og (hun var forbausende sterk siden hun og de andre fra landsbyen var tynne som pinner) trakk meg opp til den laveste greinen som var nok til å komme utenfor beistenes rekkevidde.

Vi bør komme oss høyere, hvordan føles foten? Jeg kjente etter, det sved, men jeg kunne bevege den. Helt fin, jeg visste at det var løgn, men jeg ønsket ikke å skuffe Tash. Da vi nådde den nest laveste greina (som var tykk nok til at begge kunne sitte på den) kjente jeg at foten verket mye mer enn før. Vi bør få behandlet den, men la meg få se på håndleddet ditt. Tash sitt utrykk var uleselig der hun satt og studerte merket. Hvorfor har jeg ikke blitt som de besatte? Merket er i hånden og ikke i hodet... når det ikke settes i hodet har du kontroll for opptil flere år. Det sprer seg først til resten av kroppen, når det når hjertet mister man evnen til å føle barmhjertighet... og til slutt går den til hjernen, når øynene er helt blodrøde er det for seint for dem som ikke ble besatt med en gang. Det sprer seg sakte, jeg vil tro du har 1,5 år til det når  hjertet og 1 år til før det når hodet.