Hvem er jeg? (Bok 1)

Kapittel 25

Lydene stanset og før jeg visste ordet av det sto jeg ansikt til ansikt med Døden. Han så ut som ett skjelett som hadde inntørket hud, slik som mumier, men huden hans var helt svart som natten selv ettersom han var omgitt av skygger og en mørk aura. Julieeee... Er du klar for å dø? Han begynte å le, jeg skjønte han vel egentlig. Hvem spurte vel Døden om han var klar til å dø? Mitt barn... så stor du er blitt... bli med meg... sammen kan vi herske over verden! Han strakte ut hånden mot meg, men fingrene hans var for tynne til å kunne være menneskelige og de endte opp som svære klør. Jeg gikk mot han, men istedenfor å ta hånden hans kuttet jeg den av med sverdet mitt. Døden brølte i både raseri og smerte. Merkelig nok så greide han ikke å helbrede seg. Grrr! Jeg ser at du har fått det andre sverdet landsbyen lagde for å stanse meg... hah! Tenk at mine egne barn er de som kommer for å ødelegge meg...

Døden var uforutsigbar, han var en god kriger (til forskjell fra meg). Den eneste grunnen til at jeg ennå ikke var død må nok være fordi han er redd for å bli hardt skadet siden han ikke kan helbrede seg. Hmp! Døden virket ikke begeistret over mine dårlige kamp egenskaper. Han slo ut med den friske hånden sin, jeg svingte sverdet, men han var altfor rask. Jeg fikk ett svært kutt som gikk langs kjeven min og til ryggen min. Nnn! Jeg greide akkurat å hindre meg selv fra å skrike.

Jeg trakk meg tilbake, han var for rask. Vi endte opp med bare å sirkle hverandre. Granskende etter en feil som kunne lage en åpning. Plutselig slo Døden ut mot meg. Jeg hoppet bakover og prøvde å kutte av han den andre hånden, men han var slu og fikk en skygge til å dytte meg. Jeg snublet og greide å trå over, smerten skjøt opp i foten min, men jeg kunne ikke stanse (vel jeg kunne hvis jeg ønsket å bli knertet). Slik fortsatte kampen... sirkle, finte, beskytte og angripe.

Jeg greide bare ikke å få inn det avgjørende støtet. Jeg var altfor sliten til å hugge ordentlig og Døden var ikke engang sliten. Er det alt du har Julie? Hah! Du var ikke engang utfordrende! Jeg så på han med et rasende blikk. Jeg ville ikke daue uten en kamp! Å... pluss at verden ville gå under med mindre Julia kunne stanse han, men jeg tror nok ikke at det var sannsynlig. Ikke misforstå, Julia er en ekstremt god kriger, men jeg tror ikke at hun hadde med seg det sverdet som kunne kverke Døden.
Han fortsatte å lange ut etter meg og greide nesten å få fatt i armen min. Jeg hogg til og traff han i låret, men svinget var så kraftig (og jeg var så sliten) at jeg ikke greide å dukke unna hånden hans. Den kom rett mot brystet mitt, men jeg så min sjanse og stakk sverdet dypt inn i hjerte hans. Aaaaarrrrgg! Døden brølte og med sine siste krefter kjente jeg at han gravde klørne sine dypt inn i brystet mitt.

Døden oppløste seg og ble til små skyggeflak som drysset bort. Jeg stanset blødningen så godt jeg kunne mens jeg haltet bort til ett tre. Jeg sank sammen. Kroppen min begynte å svikte, jeg følte meg så trøtt. Nnnn... Jeg skulle ønske jeg kunne se Natasha en siste gang, men hvis hun ikke kom så visste hun i det minste at jeg elsket henne. Lydene rundt meg begynte å dempe seg. Jeg hadde lukket øynene og prøvde å fokusere på å puste. Døden hadde ikke rukket å knuse hjertet mitt, men han måtte ha skadet det... eller lungene. Pusten min var surklete og jeg kunne kjenne at det hadde begynt å renne blod fra munnen min. Julie! Ropet var så langt unna, men stemmen var så kjent. Tash? Jeg mumlet det for meg selv og åpnet øynene. Synet mitt var tilslørt, men jeg kunne se Natasha komme løpende mot meg.

Julie! Tash prøvde å stanse blødningene mine, men innerst inne visste hun nok at det var for seint. Jeg visste at min tid var over, men jeg var takknemlig for den tiden jeg hadde fått, for å kunne bli kjent med Julia og for å ha hatt en så utrolig flott kjæreste som Natasha. Tash omfavnet meg og gråt da hun aksepterte at jeg ikke kom til å overleve. L-la meg... få se... ett... ett siste... smil... Natasha så på meg. Hun ga meg ett lite smil. Jeg kommer aldri til å glemme de årene jeg har hatt med deg. Tash kysset meg, jeg var glad for å ha Tash der de siste minuttene jeg levde. Da verden begynte å forsvinne kunne jeg ennå kjenne leppene hennes.