Hvem er jeg? (Bok 1)

Kapittel 3

Da jeg våknet befant jeg meg på en eng. En vakker eng med en innsjø, den så kjent ut. Med ett grøss innså jeg at dette var enga jeg hadde drømt om. Jeg hadde så mange spørsmål som kverna rundt i hodet mitt. Hvor var jeg? Ville Flint komme og ta meg slik som i drømmen? Ville jeg møte Julia her? Det ene navnet som jeg kunne huske fra fortiden min. Hallo? Er det noen her? Julia?! Jeg ble møtt med stillhet, men ikke av den behagelige sorten. Brrr, helt plutselig fikk jeg frysninger og det begynte å rasle i gresset. Hvem er det! Stemmen min hørtes helt rolig ut, men på innsiden skrek jeg i panikk. Julie... Julie... JULIE...!!!! Flint langet ut mot meg. Jeg prøvde å løpe min vei, eller bare å dukke unna, men beina mine var som frosset fast. Ut fra ingensteds hørte jeg plutselig skritt og en skikkelse begynte å angripe Flint. Arg! Flint veivet med hånden og det så ut som om han prøvde å vifte bort en flue, men angriperen hans var altfor rask og før jeg visste ordet av det hadde angriperen kjørt ett sverd gjennom en rune i brystet hans. Foran øynene mine ble sverdet dratt ut og Flint gikk i oppløsning og endte som en haug med støv og Stein.

Angriperen snudde seg mot meg og smilte. Hun kunne ikke være så mye eldre enn meg, kanskje 18. Hun måtte være minst 180 cm, ettersom jeg er 177. Denne jenta hadde nattsvart hår som passet godt til mitt lyse brune, begge hadde mosegrønne øyne med en oransje ring rundt pupillen. Du er Julie, ikke sant? Ja, hvem er du? Mitt navn er Julia Nightshade. Jeg gispet, var dette den Julia jeg husket? E-er du?! Den du husker og drømmer om? Jeg må nok ha glant på henne som om hun var en alien eller no sånt fordi Julia smilte vennlig og sa at jeg hadde sikkert masse spørsmål, men at nå måtte vi komme oss avgårde.

Jeg hadde aldri gått i en skog, i hvert fall så kunne jeg ikke huske det, men det føltes helt naturlig. Som om jeg visste hvor jeg skulle sette foten for å holde balansen. Hvor skal vi? Julia var mye raskere enn meg og hadde vært stille gjennom hele turen. Sshh! De kan høre deg... Hva kunne høre meg? Hadde hun ikke drept forfølgeren vår? Jeg åpnet munnen for å spørre henne om hva det var som fulgte etter oss da noe krasjet inn i meg. Alt gikk så fort at jeg ikke engang rakk å se hva som angrep meg, men det jeg visste var at det var stor som en ulv, hard som bein og at når det krasjer i deg kjennes det ut som om du blir truffet av et tog. Det store dyret ulte da Julia hogg til det, og jeg var endelig fri. Dyret så ut som en ulv med brennende røde øyne, pelsen var helt svart og klørne og tennene dens var mye lengre og spissere enn vanlige ulver's. Ta denne! Julia dyttet ett sverd over i hånden min (noe som, btw, ikke er smart når den du gir det til ikke kan en shit om sverd). Sammen angrep vi ulvene.