Hvem er jeg? (Bok 1)

Kapittel 19

Å høre at du er den eneste som kan stanse en allmektig super sterk udødelig Gudeaktig ondskapsfull demon var helt utenkelig, spesielt for meg. Jeg aner ikke engang hvem (ok, jeg gjør kanskje det, men det er for mye å tenke på) eller hva jeg er lenger (jeg har en anelse, men jeg synes det er for vanvittig). Æh... du er sikker på at bare jeg kan bekjempe han? Jeg håpet inderlig at Tash skulle si nei. Hm... du ville jo selvfølgelig trengt hjelp også trenger du tid på å trene opp evnene dine, men du er den eneste som kan utslette dødens fysiske form. Tash begynte å gå nedover obsidian veien. Kommer du? Vi må fortelle landsbyen om det vi har funnet ut... bare utelukk det at vi er sammen. Tash sa det siste litt nølende og jeg kunne se at hun skulle ønske hun bare kunne være seg selv. Ok... men akkurat nå vil jeg egentlig bare tilbake til landsbyen og late som at ikke noe har skjedd. Vi kan jo prøve, men det er under 30% for at du ikke blir oppdaget. Jeg sukket og kom plutselig på at vi kanskje måtte gjennom Tåkeskogen igjen. Erm... du... Tash, må vi gjennom skogen igjen? Vi kan, hvis du vil eller vi kan ta en annen vei.

Svaret var selvfølgelig helt obvious. Aldri i verden om jeg skulle gjennom den skogen igjen! Tash begynte å lede meg til skogen som omkranset innsjøen, og da jeg kom nærmere kunne jeg se en nesten usynlig sti. Hvor fører denne oss? Bare vent å se. Leder denne stien til enda et av de crazy stedene som alle lokale vet å ligge unna med mindre man vil dø? Jeg må ha hørt mistroisk eller bekymret ut for Tash stoppet opp. Slapp av, du vil elske det... jeg lover. Jeg fortsatte å glane på henne, men til slutt ble jeg med.

Stien snirklet seg oppover og før jeg visste ordet av det hadde jeg fantastisk utsikt. Jeg kunne se skogen, innsjøen og mye mer. Stien var veldig smal, så jeg kunne ikke nyte utsikten for lenge av gangen, for hvis jeg datt ville jeg nok dø. Da vi nesten hadde kommet til topps tenkte jeg at det var bra jeg ikke hadde snublet og at stien ikke hadde falt sammen (siden den var ikke hugget inn i fjellet, men stakk ut og så gammel ut). Akkurat da jeg tenkte det ga stien etter under meg og Tash. Ouch! Du sa vi ikke kom til å dø (ja, ja, teit kommentar når du er i ferd med å dette 400 meter rett ned)! Jeg kunne skimte at Tash fikk tak i en utstikkende stein. Heldigvis for henne holdt den og uheldigvis for meg betydde det at jeg kom til å dø alene.

Da jeg trodde alt håp var ute (siden jeg kunne se bakken som var ca. 15 m unna) krøllet jeg meg sammen til en ball og ventet på at jeg skulle treffe bakken... men det skjedde aldri. Jeg åpnet øynene og så at jeg ennå falt, men i slow motion liksom. Jeg falt ekstremt sakte og jeg hadde begynt å kjede meg da jeg plutselig falt i normal fart igjen. I ren refleks strakte jeg ut hendene mine. Luften under meg dannet et slags skjold som gjorde at jeg ikke traff bakken. Hva i...? Dette var underlig siden jeg aldri hadde sett noe slikt før. Siden jeg er en nysgjerrig person prøvde jeg å «gå» på luften, og det funket!