Hvem er jeg? (Bok 1)

Kapittel 6

Jeg satt stille, fanget i mine egne tanker. Jeg måtte vel ha fortrengt minnene av en grunn, men for å være ærlig visste jeg ikke engang at jeg hadde fortrengt noe. Jeg hadde lyst til å finne ut hvorfor, men det gjorde meg nervøs, hva hvis det var en veldig vond grunn til at jeg ikke husket det. Jeg måtte finne ut mer om disse evnene. Så jeg kan ikke finne ut hvilke evner jeg behersker før jeg vet hvem jeg er? Vel, du kan på en måte, men du kan ikke velge når de brukes. Jeg vet at du kan teleportere deg, ha en telepatisk link og muligens drømme deler av fremtiden. Jeg så på Julia med et undrende blikk, hvordan kunne hun vite det? Hvordan...? Den natten du drømte ble jeg trukket inn i drømmen din og jeg ble fortalt at jeg skulle vente på deg, det er kun de med telepatiske evner som kan det og jeg antar at du kan teleportere deg siden du bare dukket opp på engen. Jeg hadde lyst til å spørre om mer, men Julia avbrøt meg ved å si at det var sent og at vi burde legge oss.

Her er rommet ditt. Rommet var ikke stort, men det var helt greit. Er det en dusj her? Badet hadde en do og en vask, men ikke noe annet man kunne vaske seg i. I landsbyen vasker vi oss i innsjøen. De fleste står opp kl. 05:30 for å vaske seg og så gå på jobb. Oh boy! Jeg som pleier å stå opp 8:30, hvordan skal jeg da orke å stå opp 3 timer før! Jeg holdt munn om når jeg pleier å våkne og spurte istedenfor om hva slags jobber de drev med. Skogsarbeid, fiske, jakt o.l, ting naturen har å by på. Skjønner, men... Jeg kan svare på flere spørsmål imorgen. Julia begynte å gå mot døren. Og Julie, en ting til. Aldri gå ut fra rommet ditt før kl. 05:00, uansett hva du hører eller ser. Er det forstått? Ja, selvfølgelig... Bra, vel, god natt... Og med det var hun borte. For en rar regel, lurer på hvorfor. Den kvelden var jeg stuptrøtt og jeg sovnet nok ganske fort.

I drømmen var jeg tilbake på engen, jeg løp rundt og lekte. Det eneste problemet var at det ikke var meg, i hvert fall så tror jeg ikke det. Det var en liten jente, ca. 7 år, med det samme brune håret som meg og de samme øynene. Hun lekte sammen med en annen jente, en med svart hår og grønne øyne. Hvis dette var meg kunne jeg ikke huske det, eller kanskje var dette fremtiden. Ikke vet jeg. Jeg lurer på hvor foreldrene deres er. Plutselig blir jeg revet ut av kroppen til jenta og ser alt fra fugleperspektiv. Etter å ha speidet en stund ser jeg konturene av en mørk og høy skikkelse som får blodet mitt til å fryse. Jeg vet ikke hvorfor, for jeg kan ikke huske noe som likner på dette vesenet, men det ser kjent ut. Noe inni meg får varsellampen til å ule og jeg blir revet tilbake til jentas kropp. Den andre jenta ser på meg, øynene hennes har begynt å endre farge, den oransje ringen rundt pupillen hennes utvider seg og blir blodrød til det har tatt over hele øyet. Jenta vokser og det kommer ild ut av munnen hennes, plutselig eksploderer jenta og blir til skikkelsen jeg så i skog kanten. Ribbeina stikker ut, armene er lange og ender i klør, jeg kan ikke se noen bein, det virker som om det er en skygge. Jeg skriker idet hendene dens tar tak i meg, kjenner klørne borre seg inn, det føles som om jeg blir kastet inn i levende ild. Det siste jeg hører er at vesenet åpner munnen sin og hveser: Velkommen hjem, jeg har ventet på deg!