Hvem er jeg? (Bok 1)

Kapittel 7

Hrnn! Jeg satte meg opp og (ironisk nok) stanget hodet i lampen jeg hadde hengt opp. Au! Jeg gned meg i panna og strakte hånden etter klokka jeg hadde satt på bordet. Søren... Klokka var bare 04:30. En halvtime til jeg kunne forlate rommet mitt og jeg var fortsatt skjelven etter den ekle drømmen. Hvem var det skygge aktige vesenet og hvorfor sa det velkommen hjem? Jeg gned meg på håndleddet og skulderen der den hadde tatt tak i meg, øynene mine ble store som kuler. Jeg kunne kjenne at jeg hadde et svært blåmerke på skulderen og da jeg så ned på håndleddet mitt hadde jeg et brannsår som så ut som om noen hadde holdt en hånd med klør mot huden min. Hvordan var det mulig?! Det hadde jo bare vært en drøm, sant? Eller begynte jeg å bli gal? Jeg hadde innmari lyst til å bare drite i det Julia sa om å vente til halv seks, men hva hvis det monsteret kom og at det var derfor jeg ikke skulle gå ut.

Det var som å sitte på pinebenken, men heldigvis var det bare 5 minutter til jeg kunne gå til Julia. Julie? Jeg frøs, det skulle ikke være noen ute nå. Julie, kan du åpne opp? Stemmen kom fra Julia, det var rart, for det var jo hun som hadde advart meg. Julia? Ja, det er meg, åpn opp! Det kommer noe etter meg... Julie! Det var sikkert dumt av meg, men det hørtes ut som Julia var i fare. Jeg åpnet døren og ingenting skjedde. Alt var blitt stille, Julias stemme var borte og gangen var tom. Huh, rart... Jeg skulle akkurat til å lukke døren da noe grep meg bakfra. Jeg ville ikke skrike, ville ikke vise følelsene mine og mest av alt ikke at jeg var redd. Jeg snudde meg og kom ansikt til ansikt med det som angrep meg og et kaldt grøss gikk gjennom kroppen min. Det liknet et sånt skygge vesen som i drømmen min, men dette hadde ikke noe ansikt og det var mye mer menneskelig. Akkurat da jeg trodde alt håp var ute slo klokka fem. Skyggen løste seg opp og ropte ut i smerte og raseri og jeg deisa rett ned på baken. Det gjorde ganske vondt siden den hadde begynt å bli høyere og hadde rukket å bli 2,5 meter.

Jeg gikk med raske skritt bort til Julias rom. Du vil ikke tro hva det var som skjedde! Det... Jeg stanset og innså at Julia hadde sovnet igjen. Julia! Jeg ristet hardt i henne. Au... du trenger ikke å dra så hardt. Hun reiste seg opp av sengen og håret hennes, som gikk ned til låret, var ekstremt flokete (på en måte glad for at mitt hår bare rekker ned til rumpa). Hva er det som har skjedd bortsett fra den creepy drømmen du hadde om oss... Jo det kom et sånt skygge aktig vesen og angrep meg og... Vent, du gikk ut før klokka fem? Det hørtes ut som om du var i fare... Julia så bekymringsfullt på meg. De skygge vesnene er Dødens slaver... den skyggen du drømte om er Døden i egen person. Dødens slaver er mennesker som drepte folk mens de levde, som straff blir de omgjort til slaver som straff. De adlyder kun Døden og hans avkom, men de adlyder kun avkommet hvis de blir akseptert av han i egen person. Hvis de ikke rekker å komme tilbake til dødsriket før fem destrueres de for alltid. Jeg så lenge på henne og lot ordene synke inn det var da jeg kom på det. Hva mener du med at drømmen var om oss? Det var jo bare to små jenter. Innerst inne var jeg redd, var dette et fortrengt minne? Og hvis det var det, hva slags link hadde jeg til Døden?