Kapittel 4- Mareritt

830 50 3
                                    

"Jeg er fanget i et rom. Alle veggene er 3 meter unna meg. Ingen dører. Ingen vinduer. Kun en liten lyspære som bærer tegn til liv. Den blunker smått til meg.

Jeg skal til å bevege meg, men jeg blir dratt hardt ned mot gulvet. Jeg ser ned. Armene og beina mine er lenket, hvordan er det hele tatt mulig?! Hvem har satt de på meg?! Hvor er jeg?!

Med et høres en høy rumle lyd. Jeg ser med rundt. Veggene er på vei til gli sammen. Nei! Nei! Det er ikke mulig.

Jeg prøvde å fikle meg ut av lenkene, men jo mer jeg beveger meg jo raskere kommer veggene. Nei! Veggene kommer til å drepe meg!

- Noen! Hjelp meg! Skriker jeg av full hals. Tårene kommer, sammen med mordene.

- Hjelp meg! Roper jeg.

- Scarlett, gi deg med ropingen, sier en stemme. De virker kjent."

Med forsvinner veggene rundt meg, det samme gjør lenkene. Og jeg stirrer inn to brune øyne.

Micahel.

- Hva er du sitter her og roper for? Spør han surt.

- Jeg hadde bare maritt, ikke noe mer enn det. - Nei vel, da gider ikke jeg å være her mer. Jeg andre ting å ta meg av. - Takk for bryr det da, sier jeg frekt.

- Pass på munnen din. Du vet hva jeg er i stand til, sier han advarende.

Jeg vet godt hva er i stand til å gjøre. Og jeg vil helst ikke oppleve noe av det igjen, så nei. Ellers takk du.

- Greit, jeg skjønner. - Supert, hade lille drittunge, sier han og går mot døra til rommet mitt.

Okey, det var barnslig sagt. Hvor gamel er han egenlig? Helt ærlig, nå begynte jeg å lure.

- Michael? Spør jeg og prøver å virke hyggelig.

- Hva? Spør han og snur seg mot meg.

- Hvor gammel er du? - Hvorfor lurer du på det? - Ikke noe spesiel grunn, bare lurte. - Jeg er 20, sier han og forlatter rommet i det han sier "20".

MagikerenWhere stories live. Discover now