Magikeren

Kapittel 29- Bakgrunnshistorie

Scarletts synsvinkel

Jeg våkner av at døren til rommet mitt går opp. Jeg flytter forsktig øynene mine mot den. Og imens jeg flytter dem dit, oppdager jeg til min store overraskelse at jeg befinner meg i en stor dobbelseng. Når var den kom hit? Hvor lenge har jeg vært borte? Tre dager? En uke? Et år?

- God morgen, Scarlett. Sovet godt? Spør Michael som er på vei inn døra. Jeg nikker forskitig. - Hvor lenge har jeg vært borte? - Kun et døgn, er det noe som får deg til å tro noe annet? - Ja, på grunn av denne sengen. Men takk, nå gjorde du meg letta. Jeg trodde et øyeblikk at jeg hadde vært borte et år, sier jeg og puster lettet ut. Michael ler og rister litt på hode.

- Neida, jeg har aldri noen gang tenkt til å gi deg en magi som varer i et år. Det blir max. en uke, men det er kun hvis det er nødvendig. Og tro meg, jeg tror det aldri kommer til å skje, sier han og ser meg dypt inn øyene. Jeg vet at han ikke lyver nå. Når han har pleid å se meg dypt inn øynene, lyver han ikke. Så hvorfor lyve nå? Nei, han gjør det nok ikke, og det er jeg glad for.

- Men du, over til noe helt annet. Det er noe je lurer på, hvem var de folka som kidnappet deg? - Jeg...Ehh, øhh. Jeg nøler for mye. Og jeg tror ikke akkurat det hjelper meg særlig, men hvor skal jeg liksom begynne.

- Scarlett? Spør Michael og kommer bort og setter på sengekanten. - Du må ikke fortelle meg det hvis du ikke greier eller vil det, men jeg vil gjerne vite det. - Det er ikke noe av det du nevner som er problemet, jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. - Kanskje det er lurt å starte med begynelsen? Spør han og ler litt. Jeg ser litt oppgitt på han, men ler litt.

- Okey, her skal du få hele greia. Det var foreldrene mine. Helt siden jeg var 5 år har foreldrene mine plaget meg. Det startet med at jeg ikke fikk leke med vennene mine, at de ikke lot meg se på tv-en og de fratok meg alle lekene mine. Når jeg var 10 år, tvang de meg til å vaske hele huset, vaske klær og ta oppvasken for hånd. Om jeg ikke gjorde som de sa, ble jeg slått med belte eller så ble jeg låst inne på rommet mitt uten mat i to dager eller tre. Men da jeg var 13, startet marittet. Mamma og pappa banket meg opp daglig. Og jeg flere knivskader og havnet en gang på sykehuset. Jeg var femten da. Foreldrene mine hadde fortalt legene at jeg holdt på selvskading. Men heldigvis greide jeg stikke av rett før de hentet meg. Jeg fikk skaffet falskt legtimasjon og fikk meg jobb. Jeg fikk heldigvis bo hos en gamel dame, mens jeg sparte opp penger til egen leilighet. Et halvt år før du kidnappet meg, var leiligheten spart opp, sier jeg og sukker oppgitt. Jeg kan ikke tro at jeg har så tøff bakgrunnshistorie, men jeg kan ikke noe for det. Det er min historie, og den vil følge med meg, uansett hva.