Magikeren

Kapittel 10- En klem

Klokka er tre om natten. Scarlett ble stille etter at jeg ba henne om det, men det overrasker meg ikke. Hun vil nok gjøre alt jeg ber henne om for å slippe straffen sin, dessverre funker ikke det. Hun vil få svi uansett hva som skjer.

- Hjelp! Roper med et en stemme. Den stemmen, den tilhører Scarlett. Hvorfor roper hun "hjelp"? Hva er det som skjer?

Jeg fyker ut av sengen min. Ja, jeg har prøvd å sove, men det har ikke funket så langt. Har hatt alt for mange tanker i hode.

Jeg løper inn på rommet til Scarlett. Hun ligger på gulvet og beveger seg urolig fram og tilbake.

- Ikke gjør det! Roper hun. Hun har maritt igjen. Er det mulig? Jeg trodde faktisk at det var noe denne gangen, men neida. Hun har bare et idiotisk maritt.

Jeg går raskt bort til henne, må få vekket henne opp. Hun kommer til rope enda mer hvis hun ikke blir vekket nå. Det vedder jeg på.

Jeg setter meg på huk foran henne. - Scarlett, våkn opp! Roper jeg strengt og rister hardt i henne. Øynene hennes fyker opp. Og når de møter mine, blir de fulle av tårer.

- Hva er du griner for nå da? Spør jeg oppgitt. - Jeg..jeg, stammer hun. Hun rister på hode og tørker bort tårene. Okey, det der var jo litt rart. Hun pleier da minst å gråt i to minutter.

- Kan du låse opp håndjernene og lenken. Jeg må bare på badet, sier hun selvsikkert. Okey, hva i alle dager skjedde nå? Har ikke sett eller hørt henne så selvsikker siden jeg fortalte henne at jeg var en magiker første dagen, og hun gjorde narr av meg.

- Klart, sier jeg og låser dem opp. Jeg tar så tak i den ene armen hennes, og tar med henne til badet. - Gjør det du skal og bli ferdig, sier jeg. Hun nikker.

Scarletts synsvinkel

Jeg låser døra og slår på lyset på badet. Jeg går så bort til speilet som er her. Det er over en hvit vask. Og ved siden av vasken 1 meter unna, er en do. Pluss en dusj som er 2 meter unna den igjen.
Under vasken er det et skap, som i likhet med vasken er hvit. Alt er hvit, selv flisene på veggen og på gulvet. Foran dusjen henger det et blått håndkle, de henger på et glassvindu som er foran dusjen.

Det synet som møter meg i det jeg ser meg i speilet, er ikke et særlig postivt syn. Jeg ser overhode ikke bra ut, for å si det trygt. Øynene mine er røde, likt irriterte myggstikk. Har jeg blitt stukket av mygg i øynene mens jeg sov de få timene?

Jeg hadde maritt igjen, om noe som jeg har prøvd å fortrenge for lengst. Og som jeg trodde at jeg hadde glemt, men i natt visste det seg at det var en løyn. En av mange. Jeg vil slippe å ta opp teamet, det er for vanskelig og smertefullt.

Men jeg kan si dette, jeg tror faktisk at jeg har det bedre her, hos Michael. Ja, det er sannheten. Jeg har det bedre her.

Jeg vasker fjeset mitt litt, før jeg så tørker meg på det blå håndkleet. Jeg går så og låser opp døra, før jeg så slukker lyset og går ut.

- Ferdig? Spør Michael, overraskende hyggelig, eller litt hyggelig da.- Ehh, ja, sier jeg. - Unnskyld for at jeg vekket deg. - Det går bra, jeg sov ikke uansett. - Vel, godt natt da, sier jeg og gir han en klem.

Vent! Hva er det jeg holder på med?! Jeg klemmer Michael! Er jeg dum?! Han kommer til å klikke!

Like raskt som jeg ga han klemmen, forsvinner jeg fra han. Han ser rart på meg. Og samtidig virker han helt skjokka. Okey, han kommer til klikke om 3..2..1!

- Hva var det der? Spør han. Han er ikke sint, han virker faktisk bare nysgjerrig. - Ehh, det var en klem, sier jeg. Med et humrer Michael, han ler! Det var nytt.

- Jeg vet det, men hvorfor gjorde du det? - Jeg aner ikke, er vel bare trøtt. Sorry, det skal ikke gjenta seg. God natt, igjen, sier jeg og vandrer baklengs mot døra til rommet mitt.

- Godt natt. Og du, ikke stikke av, sier han. - Okey, sier jeg og lukker døra.

- Det der var sprøtt, hører jeg Michael mumle. Ja, det var rimelig sprøtt.