Magikeren

Kapittel 25- Reddingen

Scatletts synsvinkel

Døra glir opp igjen, og mamma kommer til syne. Hun har en gryte i hånden og de stiger damp fra den. Æhh! NEI! NEI! NEI! Hun får ikke lov til å hele noe vann over meg, hun får bare ikke lov.

Pappa kommer rett etter henne. Han gliser ondt, som han gjort lenge nå. Det samme gjør mamma, gliser ondt.

- La meg knekke beinet hennes først, sier pappa og går raskt mot meg med et ondt gliss. Øyene han ser mot det høyre beinet mitt, og jeg vet godt han har i tankene. Han setter seg foran meg og tar tak i beinet mitt. Etter sekunder her jeg et knekk, jeg skriker av smerte. Det gjorde sykt vondt. Okey, nå har jeg en arm sol er brukket, og et bein som er brukket. Det kunne ikke ha gått verre.

- Nå kan du helle over vannet på henne, sier pappa ondt. - NEI! IKKE GJØR DET! VÆR SÅ SNILL! Roper jeg gråtekvalt, men mamma skifter ikke retning. Hun går bare mot meg, med den gryta i hånd. I gryta ser jeg ei jente, som er desperat etter å komme seg bort herfra, men hun kan ikke. For hun er fanget og kommer seg ingen steder, for beinet hennes er brukket. Jeg vet hvem den jenta er, det er meg!

Mamma står nå med gryta over hode mitt, og jeg er forbreder meg en intens smerte. For det kommer ikke til å være særlig behalig å få kokende vann over kroppen.

- Jeg ville ikke ha gjort det hvis jeg var deg, sier en klar og bestemt stemme. Jeg ser forbi mamma og pappa, og ut mot døra. Og der akkurat der, står Michael. Reddningen min. Jeg tror jeg aldri har vært så glad før.