Magikeren

Kapittel 7- Skulle ikke ha sovnet

Jeg vet ikke hvor lenge jeg har gjemt meg under sofaen. Men det er nok noen timer. Michael forsvant ut døra for lenge siden.

Jeg merker at jeg begynner å bli søvnig. Man blir utrolig slitten av å være nervøs. Ikke noe jeg anbefaler, okey alle er vel litt nervøs innimellom. Hvis man for eksempel skal ha prensentasjon på skolen. Husker at jeg fikk helt hetta når jeg skulle ha en eller annen presentasjon foran klassen. Gikk og grude meg i flere dager. Men så var det ikke så skummelt som først skulle tro.

Men dette er skummelt, uansett hva man sier. Om Michael får taki meg, vil han seriøst kverke meg. Og det er noe jeg helst vil slippe.

Øyenelukkende begynner å bli tunge, og før jeg rekker å tenke, har jeg falt i en dyp søvn.

----------------------------------------------

Øynene mine beveger seg sakte opp. Jeg ser inn et mørke. Rommet ligger der stille. Ikke no tegn til liv. Rommet virker mindre enn tidligere.

Blikket mitt vandrer ned på poten min. Eller det som skulle ha vært poten min. Den har blitt en hånd igjen, klokka er over midnatt. Puhh! Da er marittet over.

Skal vedde på at Michael har kommet hjem nå. Han gider vel ikke lete nå. Han må skjønt at jeg er borte. Dessuten er vinduet på kjøkknet opp. Han pleier å lukke det opp om kvelden, fordi han synes at det blir så tett luft om morningen om det ikke er opp. Så han må være hjemme nå.

Jeg drar meg selv ut av sofaen. Endelig. Det var ikke særlig behandling å ligge på det steinharde gulvet.

Jeg går raskt,men lydløst mot døra. Endelig er jeg fri.

Akkurat i det jeg tar i dørahåndtaket, smeller døra opp. Jeg skvetter. Og inn vandrer en ikke særlig bli kar.

I det øynene hans møter meg, blir de svarte, som bly. Å nei, jeg trodde han hadde kommet hjem.

- Så det er her du er!