Magikeren

Kapittel 15- Løpetur

- Og det er grunnen til at jeg er forsktig når jeg skal ta ut en vare fra en hylle i butikken, sier Scarlett oppgitt. Jeg trekker på smilebåndet, Scarlett kan være litt klumsete til tider. Det er sikkert. Nå har hun nettopp fortalt meg hvorfor hun er forsktig på matbutikken. Vi handlet der i stad og Scarlett var temmelig forsktig når hun skulle ta ut varer av hyllene. Jeg spurte hvorfor og hun begynte og fortelle.

Da hun var fjorten, handlet hun en gang på butikken alene. Hun skulle ha en pose med pizzasaus. Og av en eller annen grunn greide hun dra meg seg en hel ekse med pizzasaus. Hun mistet balansen og traff gulvet med et lite smell, men det var ikke slutten. Hun reiste seg opp og slo hode, hun skvatt og dro med seg enda en ekse med pizzasaus.

- Du må være mer forsktig lille venn, sier jeg. - Det er ikke alltid like enkelt, jeg er klumsete. Veldig klumsete, med stor K, sier hun og veiver oppgitt med armene. Jeg humrer smått.

- Hva er du ler av? Spør Scarlett. - Deg, du er morsom. - Så j..., hun stopper og snakke. Og tillegg har hun stoppet helt å gå, og for sette prikken over i-en, så har hun blekknet helt. Hun ligner en pasient som har dødd på et sykehus. Og enda verre er det at hun skjelver smått. Og øynene hennes ser bare hardt fremover.

Hva er det som skjer?

- Scarlett, sier jeg rolig og strykker henne forsktig på armen. Som en liten reaksjon, reagere hun raskt. Hun snur seg rundt og begynner å løpe nedover gaten vi kom fra. Uten å bry seg om at jeg er her, det er som om jeg har blitt usynlig.

Vent, rømmer hun? Er det hun hadde planer om? Bare lage et skuespill, og så stikke av? Lurt hun bare meg til å tro at vi hadde en samtale? Søren, jeg tror jeg ble lurt. Jeg burde ikke ha stolt på henne. At jeg kunne være så dum! Jeg er nødt til å finne henne og det litt kjapt.

- Hun er ferdig nå, mumler jeg små surt, før jeg løper av gåre i den retningen Scarlett løp i. Jeg er heldigvis i god form, så det vil ikke ta lang tid før jeg tar igjen Scarlett. Hun er dessuten fire år yngre meg, og liten. Hun vil ikke ha kommet så langt.

Gaten svinger til høyre og fører inn til en park. Vi gikk gjennom her i stad, jeg håper virkelig at hun ikke har kommet langt.

- Scarlett! Hvor er du?! Roper jeg høyt mens jeg løper forbi noen busker og statuer. Ikke noe tegn til Scarlett, ennå.

Jeg tar sving til venstre. Og der, rett frem på en benk, er hun. Hun har hendene foran ansikte og rister smått. Det ser ut som hun gråter, hvorfor det? Stakk hun ikke av? Men hvorfor løp hun avgårde da? Hva er det som er galt?