Magikeren

Kapittel 17- Merkelig oppførsel

Scarletts synsvinkel

Etter at vi kom hjem for en time siden, har Michael unngått meg helt. Han har vært innelåst på rommet sitt, og nekter å komme ut. Han sier at ikke føler seg helt bra, og at han helst vil være i fred. Men måten han sa det på tyder på noe annet, jeg hørte på stemmen hans at han ikke snakket sant. Det er noe som ikke stemmer her.

Da vi var i parken, begynte plutselig Michael å stresse. Han sa at han ville hjem. Og på hele veien bort til bilen hans gikk han raskt i forveien, uten en gang å tenk på at jeg var der. Det var som om jeg hadde blitt luft, og den følelsen av å være usynlig er ikke akkurat en god følelse. Det er følelsen av at du har gjort noe galt og alle rundt deg hater deg.

Men hva er det liksom jeg gjort galt? Har jeg sagt noe som han ikke likte? Har gjort noe galt? Hater Michael meg? Skulle ikke akkurat overraske meg, men hvorfor var han da snill mot meg før han begynte å oppføre seg rart? Er man snill mot noen hvis man hater dem? Nei, det er ikke normalt, men det går an å ha folkeskikk. Kanskje Michael bare bestemte ser for ha folkeskikk mot meg? Ja, det gir jo menig, gjør det ikke? Åhh, jeg holder ikke ut dette. Det er for mange spørsmål hode samtidig. 

Jeg spretter opp fra sofaen, jeg kan ikke sitte her og lure. Jeg må bare gå spørre han. Ta en bit av det sure eple, det er bedre enn at jeg sitter her som et spørsmålstegn. Og hva er liksom det verste som kan skje? At han dreper meg? Han ville vel ikke gjøre det, så jeg kan bare ta sjansen og håpe på det beste.

Jeg fyker opp trappa som en liten rakett som nettopp har blitt tent. Den eneste forskjellen er at jeg kommer ikke til å eksplodere opp i en eller annen random farge.

Jeg banker forsiktig på døra. Og etter få sekunder møter mine blå klare øyne, to bamsebrune øyne.

- Hei, sier han svakt. - Hei, du jeg bare lurer på noe. Hvorfor oppførte du deg så rart i stad? - Åhh, det ja. Nei, jeg kom bare på et eller annet viktig. Magiker greier, du vil ikke skjønne det. Og visse ting har du ikke lov til å vite. Unnskyld for at jeg løy for deg i stad. - Ehh, nei det går fint. Er alt i å ordne nå? - Jepp, men er du sulten? Skal du ha noe mat? - Ja, jeg er faktisk sulten. Skal vi begynne og lage middag snart? - Ja, bare å gå forveien du. Jeg kommer straks, sier han. Jeg nikker forsiktig og går min vei.

Okey, så det var noen magiker greier. Ja vel, da var det ikke så farlig. Jeg trodde liksom det var noe jeg hadde gjort galt, men tydeligvis tok jeg feil. Noe som jeg er utrolig glad for.

Men det er fortsatt noe som plager meg. Jeg har fortsatt på følelsen av at det er noe som ikke stemmer. At han faktisk løy til meg, igjen. Men hvis han faktisk løy, hvorfor gjorde han det i så fall? Hva er det liksom jeg har gjort galt? Hvorfor vil han ikke fortelle meg sannheten? Han oppfører seg merkelig, og det skremmer meg. Veldig.